I stua ligger lekene slengt utover igjen. Ingenting er trygt for lillemann, aller minst telefonene våre, som han har begynt å holde mot øret og 'snakke' i. Før mannen min kom hjem med ham, hadde jeg ryddet og støvsugd, nå er det fullstendig kaos igjen. Akkurat slik det skal være.
Jeg tar ham med meg ned for å sette i gang vaskemaskinen, det elsker han. Han er endeløst fascinert av døra (og jeg er stadig like engstelig for at han skal få fingrene i klem), og kan stå i evigheter og se på maskinen når den er i gang.
Lille hjelper.
Gledelig gjensyn med elefanten :)
Så er det tid for lek og kos. Han hiver seg over lekene sine igjen, og har kommet flere skritt videre når det gjelder å putte klosser der de skal, stable og bygge. Det er herlig å se at han tydelig har savnet både huset, lekene og meg. Vi har jo ikke vært borte fra hverandre mer enn 2 dager, men det kunne like gjerne ha vært 2 uker. Tiden føltes uendelig lang, og jeg kan sverge på at gutten har forandra seg på de dagene. Litt lengre pannelugg, litt mer rampete uttrykk i fjeset, andre bablelyder og nye motoriske krumspring. Enda mindre babypreg, mer smågutt. Han gir like gode klemmer, da. Og når jeg til slutt segner om på sofaen, sliten etter mange timer med mating, lek, stell og kos, tar han det som en innbydelse til å leke mer med fanget til mamma!
Kom deg opp, mamma, jeg vil leke mer!
Så koselig å lese om minstegutten din! Han virker som et skikkelig sjarmtroll, og som ettåringer flest- nesten ustoppelige når de først er i gang ;) Livet med småttiser er en merkelig blanding av fantastisk og slitsomt!
SvarSlettTakk, Helle! Han er en skikkelig godgutt - og rimelig utmattende å være i hus med en hel dag! Prøver å minne meg selv på at han bare er liten en gang, og at han om få år slett ikke gidder å sitte på fanget eller henge i buksebeinet, men styrer på med sitt og helst ikke vil ha mammas innblanding! Hihi ;)
SvarSlett