Herlig sceneoppsett, med orkesteret plassert på sidene
Omsider kom vi oss på Chicago. Den mest spilte musikalen i verden, som i år ble satt opp på Oslo Nye Teater, med Hilde Louise Asbjørnsen som Roxie, Eli Stålhand som Velma og Dennis Storhøi som advokat Billy Flynn. Det var bare seks forestillinger igjen før de takket for seg, så det var i siste liten vi greide å rote oss til å bestille billetter til lørdag kveld.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta av meg den imaginære 20-tallshatten min og bøye meg i støvet. Musikk, skuespill, dans, show, glamour, humor, sexy kostymer ... and all that jazz. Hver lille bit satt som et skudd. For meg ble det et gledelig gjenhør med velkjent og flott musikk fra den gangen for ørti år siden da vi så filmen Chicago med Rene Zellweger og Catherine Zeta Jones, men storyen hadde jeg til dels glemt, så det var fantastisk å se Oslo Nyes oppsetning og det de fant på av sprell på scenen. Særlig marionettescenen og rettssaken på slutten var store komiske høydepunkter, og Hilde Louise Asbjørnsen var uovertruffen som den morderiske, beregnende Roxie Hart. Eli Stålhand var flott som rivalen Velma, og Dennis Storhøi oste av pompøsitet og tvilsomme advokatfakter der han valset rundt og ropte om 'faaaaair plaaaay'. Flere gode biroller var det også her, blant annet Sindre Postheim som Roxies naive, uunnselige ektemann Amos, Morten Røhrt som både politimann og aktor i retten, Henriette Faye-Schøll som Mama Morton og Bentine Holm i sin avskjedsrolle som den godtroende journalisten Mary Sunshine. Nå har sangene fra Chicago surret og gått i hodet mitt siden i går kveld, og i motsetning til forrige helg, hvor låtene fra Grand Prix-finalen kvernet på samme måte, er jeg ennå ikke lei.
Hilde Louise Asbjørnsen som Billy Flynns marionette
Etter forestillingen tok vi turen rundt hjørnet fra Oslo Nye, til restauranten Oriental. Her har vi pleid å gå for å få nydelig kinesisk mat helt siden vi var unge og lovende og bodde i hovedstaden. De har en rett som bare må prøves hvis man er innom der, nemlig soyabraserte lammespareribs med en fantastisk saus til. Det er litt som pinnekjøtt gjort på asiatisk vis, men mye bedre enn du kan forestille deg. Vi måtte selvsagt ha den til hovedrett, men var såpass sultne etter 2,5 timer på teater at vi også hadde lyst på en forrett - jeg gikk for scampi på grillspyd, noe som var både lekkert og smakfullt, og Tom valgte kamskjell.
Scampi til forrett.
Lammespareribs. Anbefales!