lørdag 18. august 2018

Takk for nå

Dette innlegget har jeg gruet meg til å skrive hele uka. For jeg har lenge tenkt at jeg ville slutte å blogge når jeg var ferdig utdannet lærer og hadde fått jobb. Det har noe å gjøre med at ett kapittel i livet er over, og at et nytt har startet. Jeg begynte å blogge for drøyt tre år siden, dels på grunn av en svært påtrengende skrivekløe, dels for litt egenterapi etter å ha vært kronisk syk i mange år. Jeg hadde ganske nylig blitt frisk og fått mitt tredje barn, og hadde så utrolig mye på hjertet at det holdt på å renne over. Gleden ved å skrive har ikke forlatt meg, men jeg kjenner at nå, etter å ha fullført en krevende ekstrautdannelse ved siden av jobb og hektisk familieliv, er det på tide å sette strek.

Det handler også om det etiske aspektet ved å blogge om stort og smått i livet; når man er lærer, har man et stort ansvar for hva man deler og forteller om, og selv om jeg skriver mest om familie og hverdagsliv, ville det ikke føles riktig å blogge videre nå som jeg har fått jobb som lektor. Riktignok lektor på høgskole, hvilket innebærer den pussige og unektelig veldig hyggelige situasjonen at jeg nå er kollega med mine tidligere lærere, men like fullt: Jeg må være varsom med hva jeg deler, ivareta studentenes anonymitet og være en god rollemodell.

Men åh, som jeg kommer til å savne dette! Å blogge om alt mulig teit og rart og trivielt, la ordene trille utover sidene, planlegge fremtidige blogginnlegg, ta bilder, hente inspirasjon fra andre bloggere, rett og slett bare ha et sted der jeg kan skrive om alt mulig, enten det er gleder, frustrasjoner eller bare temmelig kjedelig hverdag. For det er det mye av. Og å prøve å fange de små, gylne øyeblikkene med bilder og ord, slik at de ikke går dukken på livets evig foranderlige elv.




Så takk for nå, kjære lesere. Jeg har jo bare en knøtt liten blogg, men jeg setter uendelig stor pris på hver enkelt av dere som har stukket innom her, enten på fast basis eller mer sporadisk. Tusen takk for følget, og på gjensyn. For det kan godt hende at jeg starter en ny blogg etter hvert - det vet jeg ikke helt ennå, selv om jeg allerede har et par små ideer som kanskje blir til virkelighet i 2019. Og så har jeg fortsatt kortlagingsbloggen min, som sannsynligvis vil bli oppdatert når jeg skal lage invitasjoner til storebrors konfirmasjon i løpet av høsten/vinteren.

Det har vært litt av en reise. Og nå tar den slutt. Jeg tørker en liten tåre og legger igjen det bildet jeg startet bloggen med i 2015: en nydelig rosebukett som for alltid kommer til å minne meg om denne tiden.

It´s not an end, it´s a new beginning






søndag 12. august 2018

Jobbjakt og ventetid

Det er lite som er så nervepirrende som jobbjakt. Man legger sitt ytterste i en søknad eller fem og krysser fingre og tær for å få napp et eller annet sted. Og er man heldig, kommer man på intervju, noe som i seg selv er en panikkbonanza. Hva skal jeg ha på meg? Hvordan skal jeg ha håret? Diskret sminke eller naturlig look? Og ikke minst - er jeg god nok? Har jeg svar på alle tenkelige og utenkelige spørsmål?

Denne uka har jeg vært på to jobbintervjuer, og ventetiden har vært helt grusom. Selv om jeg har gått ut derfra med en god følelse, har tvilen som regel meldt seg innen et døgn eller to. For telefonen og e-posten har vært så stille, så stille. Flere ganger har jeg måttet sjekke om mobilen og nettet faktisk funker, så øredøvende har tausheten vært. Og tiden har sneglet seg av gårde, den ene timen mer uutholdelig enn den andre. For ikke å bli helt sprø, har jeg forsøkt å fokusere på den jobben jeg allerede har og ta noen turer ut av huset med den fine familien min.




Så pep det da i telefonen og e-posten til slutt, og konklusjonen fra begge steder var at jeg hadde gjort et godt inntrykk og hadde en utmerket kompetanse, men det rakk bare til en 2. plass på lista. Og 2. plass gir som kjent ingen sølvmedalje eller jobb - i hvert fall ikke i første omgang. Men etter å ha ristet av meg skuffelsen tenkte jeg som så at det kommer flere sjanser, og at jeg nå får litt bedre tid til å avslutte nåværende oversetterprosjekt. Ikke så dumt det, selv om det hadde vært herlig å stå der på 1. skoledag og ønske velkommen til årets nye elever :)

Liten oppdatering: Like etter at jeg skrev dette, fikk jeg beskjed om at førstekandidaten på den ene jobben har takket nei, så tilbudet går til meg i stedet! Jippi, jeg har fått jobb!!!

tirsdag 7. august 2018

Hverdagsglimt fra uke 31

Da ser det ut til at sommervarmen er på hell - denne uka har jeg funnet fram langbuksa og strikkejakka igjen, og akkurat nå får hagen seg et lett regndryss. Det er litt godt, litt vemodig og akkurat passelig til august å være.

Forrige uke startet med tannlegebesøk for min del (for en gangs skyld fort og greit overstått!), og fortsatte med jobb, barnehage, fysio og en frisk joggetur i regnvær. Vi har prøvd å få liv i hagen etter ferien, og mannen min har fiksa nye utelykter, så nå er vi rustet til mørke høstkvelder! I helga var vi i superkoselig 70-årslag, hadde Harry Potter-maraton og lot lillebror dekorere gata med kritt sammen med nabogutten. Og så planta vi et par nye ting i hagen og høsta inn plommer og de første bjørnebærene. Nam, nam!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

















søndag 5. august 2018

Svettetokter, risikoklatring og 70-årslag

Sommervarmen fortsetter ganske ufortrødent, og av og til blir jeg så kokt i topplokket at jeg rett og slett ønsker meg høst og frostnetter. Bare det å finne et levelig sted å sitte og jobbe her hjemme er en utfordring! Det kom riktignok et kraftig regnskyll på fredag, og litt etterpå stakk katten ut - ikke at det er noen kjempekrise nå lenger, for hun begynner å bli såpass stor at hun kan være litt ute under oppsyn, men katten elsker altså å klatre i trær, jo høyere, desto bedre. Og når hun så finner det høyeste treet på tomta, og sitter og balanserer på den øverste greina og ikke klarer å komme ned igjen, da må husfar sjøl trå til og klatre etter. Noe som kan klassifiseres som risikosport, all den tid greinene var glatte av regn og treet sto på en ytterst kupert del av hagen. Men både gubben og katten kom helskinnet ned igjen, og nå har den firbente fått midlertidig klatreforbud (vi har med andre ord klipt klørne hennes).


Ellers har det vært en ganske rolig uke, noen av oss har gått tilbake til jobb og barnehage, mens andre nyter sommer og skolefri et par uker til. Og i går feiret vi 70-årsdagen til onkelen min, med tapas og kaker og stor festivitas for hele familien. Kubbturnering på den lokale fotballbanen ble det også - vi kom til semifinalen, men ble slått ut av foreldrene mine, som i sin tur ble gruset av kusina mi og mannen hennes i finalen. De minste barna byttet lag etter som det passet, sparket fotball med de eldste og løp rundt for å skape lettere kaos på kubb-banen. Du verden, så moro det var!







I dag har vi stort sett vært hjemme og jobbet i hagen, lekt i gata og slappet av med iskaffe i skyggen. For før eller senere kommer vel den høsten jeg lengter etter, og da kan det fort hende at jeg savner å traske barbeint i gresset og bli svett bare etter et halvt minutts hagearbeid. Riktig god søndagskveld!