søndag 27. november 2016

Første søndag i advent

I dag har vi bare gjort koselige ting. Bakt pepperkaker, sett på Flåklypa Grand Prix, vært på julegrantenning, spist julemat. Pynta heimen med adventsstjerner og julelys, tent det første lyset i adventsstaken. Så hvorfor er jeg så utrolig sliten? Svaret er nok at jeg fortsatt er preget av kollisjonen og trenger litt tid på å komme meg helt. Det har ikke vært så mange anledninger til det siden det smalt tirsdag ettermiddag - halve onsdagen tilbrakte jeg på telefon og e-post med forsikringsselskapet, de andre bilførerne, praksisskolen min, folk fra høgskolen og med bilverkstedet. På torsdag var jeg fortsatt i dårlig form, så jeg dro til fastlegen før jeg måtte kjøre bilen til verkstedet for taksering av skaden og avtale om reparasjon. Fredag var jeg tilbake i praksis, og det gikk i et banka kjør hele dagen. Etter en times undervisning var jeg kjempekvalm og svimmel - men det ga seg heldigvis. Dog var det en del som skulle gjøres før jeg kunne ta helg, og i helga har vi som sagt hatt et tett program av dønn koselige aktiviteter. Som disse:









Så når roer det seg, egentlig? Jeg frykter vel at svaret er 'aldri', men jeg håper at når praksisen er over og siste studiesamling er unnagjort, byr det seg en liten sjanse for dette ukjente, rare som kalles avslapning. Hvis jeg i det hele tatt er i stand til det mellom juleavslutninger, julekonserter, bursdagsfeiring og juleforberedelser! Ha en fin 1. søndag i advent. :)

onsdag 23. november 2016

Det smalt i Frogntunnelen

Jeg var på vei hjem fra praksisskolen min etter 4 timers intensiv undervisning, og lå i jevn fart gjennom Frogntunnelen med en trailer foran meg og en del biler bak meg. Satt og tenkte på at jeg måtte handle litt, og hvilket opplegg jeg skulle lage for klassen min til neste dag. Så fikk jeg øye på blålys som kom i motsatt kjørebane (dette var en ambulanse som fraktet en svært syk mann, fikk jeg vite etterpå). Traileren foran meg bremset opp, jeg bremset opp og forsøkte å holde øye med blålysene samtidig som jeg la meg litt inn til siden. Bilene bak meg hadde god avstand, og bremset også opp da de så blålysene og bremselysene fra meg og traileren, men det må ha kommet litt for brått for noen av dem, for plutselig smalt det bak meg.



Jeg hørte først et kraftig sammenstøt, og så kjente jeg at bilen min ble truffet bakfra slik at hodet mitt ble kastet bakover mot nakkestøtten. Bilen trillet videre et lite stykke før jeg greide å stanse den og komme meg ut. Tunnelen var svært støyende, mørk og uoversiktlig, og jeg hastet bakover til de to andre bilene bak meg, de hadde kollidert med hverandre, panseret på den bakerste bilen var en stor krøll, og bakenden på den midterste bilen hadde også mye skader. Bakruta hadde eksplodert, og en stakkars hund befant seg inne i bilen, men så ikke ut til å ha blitt fysisk skadet. På min egen bil var det minimale skader, men jeg følte meg skjelven og hadde vondt i bakhodet. Etter hvert ble jeg også kvalm og svimmel. Vi begynte å fylle ut skademeldinger, jeg prøvde å ringe mannen min og fikk etter hvert tak i ham. Først trodde jeg ikke at jeg trengte noen legesjekk, men innen politi, brannvesen og ambulanse hadde kommet til stedet, var jeg mer og mer uvel og kjente at det kunne være greit å komme til legevakten. Politiet tok et avhør, og så ble jeg kjørt til Ski legevakt mens bilen min (som fortsatt var helt kjørbar) ble kjørt til samme stedet av en politimann.

I ambulansen kom plutselig reaksjonen. Jeg begynte å gråte, av sjokk, av redsel og av påkjenningen. Jeg lurte på hvordan det gikk med de andre bilistene, og hva som egentlig hadde skjedd. Jeg forsto det ikke fullt ut der og da, men i ettertid har det blitt klart at den bakerste bilen ikke var oppmerksom nok i det øyeblikket vi bremset, at han forsto at han kom til å krasje inn i damen bak meg, og måtte velge mellom å gjøre det eller å kjøre forbi og risikere en frontkollisjon i tunnelen. Alt i alt er det kun materielle skader, samt tre bilførere med hodepine og en skikkelig psykisk påkjenning. Og forhåpentligvis ingen senskader på nakkene våre. På legevakten ble jeg tatt hånd om av sykepleier og lege, fikk en sjekk etter litt venting og ble fortalt at det ikke var noen nakkesleng, men at jeg hadde fått en smell i bakhodet og burde ta det med ro i et par dager.

Jeg har til dels sterk hodepine, knasker Paracet og Ibux og prøver å ikke gjøre for mye, men endte opp med å sitte i et par timer på telefon både med forsikringsselskapet og de andre bilistene. De har det heller ikke så bra i dag, mest på grunn av opplevelsen og alle tankene som fyker rundt. Hva skjedde, egentlig? Kunne vi ha gjort noe annerledes? Hva hvis vi hadde hatt barn i baksetet? Hva hvis den bakerste bilen hadde lagt seg ut og kollidert front mot front med motgående kjøretøy?

En sånn hendelse setter spor. Hodepinen kommer nok til å gi seg, men dette vil nok sitte i meg og de andre en god stund framover. Biler kan repareres og erstattes, med mennesker er det noe helt annet. Tross alt sitter jeg her like hel, om enn fortsatt litt i sjokk. Dette unner jeg virkelig ingen. Selv en slik mindre kollisjon setter store spor, og jeg tør ikke tenke på det traumet man får når ulykken virkelig er ute. På ordentlig. Kjør litt ekstra pent i dag, folkens.

lørdag 19. november 2016

Mørke midt på dagen

Før eller siden skjer det. November måned klarer alltid å tynge meg ned på et eller annet vis, med sitt stigende mørke, dårlige vær og mangel på lyspunkter. Nei da, jula er egentlig ikke så langt unna, men akkurat nå har jeg nok med å komme meg gjennom dagene!


En gåtur i regnet hjelper merkelig nok veldig på humøret, sikkert fordi uka har gått sånn i ett med sykdom, bekymring og stress - først ble jeg slått ut av et virus, og så var det storesøsters tur. Etter at jeg kom meg på beina tirsdag kveld, har jeg for det meste løpt hit og dit, uten at lista over gjøremål har blitt nevneverdig mindre, snarere tvert imot. Det toppet seg litt fredag ettermiddag, da det helt ut av det blå viste seg at eldstemann var bedt i en dobbeltbursdag uten å ha sagt fra til oss, og at han skulle ha vært der for tjue minutter siden. Fredagstacoen ble stående og bli kald mens vi føk rundt og prøvde å finne penger, kort og konvolutter i all hast, og da gutten omsider var sendt av gårde, tilbrakte jeg resten av kvelden i koma på sofaen og kom ikke til meg selv før sjakkpartiet var over (ikke at jeg følger med på sånt, da). Selv ikke i helga slipper stresset helt taket, men nå begynner det heldigvis å hjelpe! Jeg har stått på hodet oppi kleskurven, vaska bad, skifta sengetøy, bakt brød OG gått tur, så nå gjenstår bare kveldsstellet til lillebror før vi kan sette oss til rette og ta ordentlig lørdagskveld! Ha en fin helg, dere som er innom bloggen min :)

tirsdag 15. november 2016

Hverdagsglimt fra uke 45

Hverdagsglimtene er litt forsinka denne uka, av den kjedelige grunn at jeg lå rett ut med magesyke i går og til dels i dag. Nå føler jeg meg bedre, og godt er det! Man blir jo så tappet for energi. Jeg skal derfor ikke si så mye om bildene fra forrige uke, men la dem tale for seg selv.

Her er noen glimt fra uka som gikk:

















søndag 13. november 2016

Strøtanker

Nå har jeg ikke rablet ned noen strøtanker på en halv evighet, så det er vel på høy tid? Vi er snart halvveis i november, snøen har kommet og er i ferd med å forsvinne igjen, og adventstida rykker stadig nærmere. I den anledning har jeg greid å bestille en julekalender, og mangler dermed bare to (eller tre; mannen i huset må vel også få, som han pleier?)

Føler meg: konstant trøtt, men sånn er det nå en gang i november. Lettet og glad for at jeg kom i mål med den siste oversettelsen min, og at forlaget var veldig fornøyd med den! Stas er det også å få forrige bok  i posten, den jeg jobbet med i sommer. Ikke store greiene, men utrolig morsomt å få gjøre. Praksisen går bra, jeg har det så gøy, og elevene gir så mye tilbake. Det er tilfredsstillende og slitsomt og supertravelt på en gang.

Ser på: Alt mulig rart, fra Zootropolis og Santa Buddies med lillebror, til Alice Through the Looking Glass med storesøster og Boardwalk Empire med mannen min. Vi er på siste sesong nå, og det går rimelig trått ... men vi vil jo se hvordan det slutter, så det gjelder å holde ut. I tillegg har jeg fått fullstendig dilla på Westworld, mandagene kan ikke komme fort nok! 

Hører på: Leonard Cohen. Denne uka har vært trist og rar og sjokkerende på mange måter. Jeg bruker ofte litt tid på å bearbeide sånne ting, og det var ikke før i går, da jeg hørte på Suzanne, Famous Blue Raincoat, The Partisan og Hey, That's No Way to Say Goodbye, at tårene kom. Den fantastiske stemmen hans, som spilte over hjertestrengene mine. Tekstene, som grep meg på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd med noen annen artist. Alle minnene som knytter seg til hver enkelt sang. Verden har mistet en av sine fineste poeter, låtskrivere og sangere, og føles som et litt kaldere og mer fremmed sted. 


Leser: Lærerens verden. Kosmos SF. Senit for yrkesfag. Naturfag.no, Engasjerende naturfag, forskning.no, kraftskolen, og fint lite annet. Jeg har dog et par bøker som venter på meg når ting roer seg i desember:  Sekstitallet av Ketil Bjørnstad og Storesøster av Gunnar Staalesen. Gleder meg stort!

Spiser: Av en eller annen grunn har det blitt veldig mye suppe i det siste! Gresskarsuppe, tomatsuppe, fiskesuppe og andre godsaker. Så blir det gjerne indisk gryte, taco eller pizza på fredager, men best av alt er lørdagskveldene, når mannen min slår til og lager gourmetmiddager for to. I går ble det reinsdyrmedaljong med poteter, sopp, grønnsaker og rødvinssaus. Og så rødvin, da. Rett og slett nydelig!

Takknemlig for: At livet er bra, selv om det er travelt! At sola skinner iblant. At det fins mye godt i verden, bare man husker å lete etter det. 

Tenker på: Jula! Vi er ikke altfor tidlig ute med jula her i huset, men når Halloween er over og november begynner å tikke av gårde, sniker det seg gjerne inn litt julebrus, julemarsipan og julesylte. Vel å merke i små mengder, man skal jo ikke gå lei heller! Vi hadde så fin julestemning her tidligere i uka, med snø og frost og aketurer med roser i kinnene, men det skulle altså ikke vare. Den første snøen gjør sjelden det, nå er jeg spent på om vi ser den igjen før jul. 

Det blir for øvrig hjemmejul på oss i år, med farmor og farfar på besøk, og det tror jeg blir veldig fint! Vi reiser jo 1. juledag, så helt rolig blir det neppe, men det blir i det minste en smule mindre stress. Jeg gleder meg til julefreden senker seg ordentlig. Da er jeg ferdig med praksisen, ferdig med dette semesteret på Høgskolen, og forhåpentligvis godt i gang med noen av de praksisrelaterte oppgavene vi skal skrive? Fingers crossed.

fredag 11. november 2016

Tredje praksisuke - Inspiria og Innovasjonscamp

Herre min hatt, nå er jeg faktisk halvveis i praksisperioden min! Tre uker er over, og tre nye gjenstår. Jeg har mistanke om at de kommer til å gå like fort, og så er vi brått over i desember. Tre strakser senere er det jul, og deretter er året så å si omme. Hvordan jeg skal klare å henge med på denne karusellen, aner jeg ikke ... Men det har jo gått bra før, så det gjør det sikkert igjen!

Denne uka var det faguke på praksisskolen min, så i stedet for å ha to timer her og to timer der, var jeg med på to hele fagdager; den ene med tre yrkesfagklasser på tur til Inspiria, og den andre med Innovasjonscamp for 1. klasse studiespesialiserende. Det har vært noen intense, men veldig morsomme dager!

 
 
Vi har vært på tur med TIP-klassene våre (som altså står for Transport og industriell produksjon), hvor de fikk bygge solcellebiler og leke seg med diverse aktiviteter på Inspiria Science Center. Vi lærere og praksiskandidater bygde også en kjøredoning, som vi etter hvert 'pimpet' med større hjul og seriekoblede solcellepaneler, slik at den til slutt fikk ordentlig fart på seg! Det var uforskammet moro, men bilen vår var ingenting mot den firhjulstrekkeren et par av elevene greide å mekke sammen! Disse gutta går ikke på TIP for ingenting :)
 
I går hadde vi også en hel dag med Innovasjonscamp for elevene på VG1. Her var lærerne mer i rollen som veiledere og pådrivere, mens folk fra Ungt Entreprenørskap og Østfold Energi tok ledelsen. Elevene fikk et oppdrag de skulle løse; nemlig å lage et miljøvennlig nabolag som kun bruker fornybar energi - et nabolag for framtida! Dette klarte de jo med glans, og jeg var så heldig å få sitte i juryen. Den beste gruppa fikk sågar en plass i landsfinalen i Trondheim, noe de var jublende glade for! Jeg tror denne dagen var til inspirasjon for både lærere og elever, dessuten bidrar et sånt prosjekt til å bryte opp i de gamle rutinene og gi nye impulser. For min egen del ble jeg rett og slett imponert over kreativiteten og entusiasmen til alle de flotte ungdommene våre! Det gir meg litt mer tro på framtida, nettopp i en uke som har vært ganske nedslående i så måte.

mandag 7. november 2016

Hverdagsglimt fra uke 44

Her er det plutselig full vinter, med snø, kuldegrader og hint av julestemning! Det kom litt brått på, men koselig er det. Ikke fullt så koselig er det faktum at halsen min er som en kaktus, mens nesa renner og bihulene verker. Men jeg skal nok bli kvitt det! Forrige uke var sånn passe travel, både med praksis, Halloween-feiring, babysvømming og annen adspredelse, og i helga ble det bio-fest på mor, MGP jr.-fest på storesøster og bursdag for hele storfamilien på søndag. Kong Vinter kom på besøk, og lillebror elsker å leke i snøen!

Her er noen glimt fra uka som gikk:



























søndag 6. november 2016

Mimrekveld med BIO101

Tenk at 20 år kan gå så fort? I 1996 hadde jeg akkurat blitt sammen med mannen i mitt liv, og begynt på BIO101 på Blindern sammen med omtrent 90 andre vordende biologer. Vi var en stor gjeng, og det var vanskelig å bli kjent med alle, men særlig etter feltkursene til Tomb og Finse den sommeren, ble vi mer og mer sammensveiset. Etterpå forsvant vi da, i hver våre retninger, noen mot zoologi og botanikk, noen inntok labfrakkenes rekker i cellebiologi og genetikk (undertegnede inkludert), atter andre studerte fysiologi, toksikologi eller adferdsbiologi. Men på BIO101 var vi alle på lik linje; vi svettet over labrapporter, pugget taksonomi og festet natten lang på diverse bio-arrangementer. Og i går møttes vi igjen, noen av oss for første gang på 20 år!



Jeg har holdt jevnlig kontakt med min lille bio-gjeng mer eller mindre hele tiden, men det var veldig koselig å se igjen resten av bølingen, også! Noen hadde knapt forandret seg, noen var blitt litt grå i håret, og noen var nesten ikke til å kjenne igjen, men de fleste hadde giftet seg og fått barn, og ganske mange hadde blitt lærere - så jeg som nylig har begynt i praksis på PPU, hadde mye å prate med dem om! Det ble naturligvis vist bilder fra 'glansdagene' våre, og god, gammel 90-tallsmusikk ble spilt. At maten på Josefines vertshus var noen sørgelige greier, og at kaffen deres til og med var enda mer begredelig enn den vi fikk servert i San Diego (amerikanerne klarer jo ikke å lage kaffe!), ble glemt når selskapet var så godt, og stemningen så upåklagelig. Vi måtte jo mimre litt også, samtidig som det er godt å kjenne at vi er mer etablerte, trygge og 'voksne'. Eller?


I forbindelse med BIO101-kvelden hadde vi gravd fram noen gamle bilder fra diverse feltkurs og arrangementer, noe som fort både blir flaut og ustyrtelig morsomt. Bare klærne alene! Jeg gremmes. Jeg håper og tror at noe har forandret seg på 20 år, i hvert fall!