Tjuefem måneder

I dag er lillebror 2 år og 1 måned, og har altså vært hos oss i 25 måneder! På mange måter føles som om han alltid har vært her, og han er et skikkelig midtpunkt i familien vår. Og så er han så utrolig morsom for tida! Toåringer altså, beste hjertemedisin i verden! Han prater masse, mye av det er til og med forståelig. Han kan synge Lille Petter edderkopp med bevegelser, han kan 'hoppedanse', som er en egenkomponert dans han gjør når han blir glad, han kan telle til fjorten (tror jeg) og finne fram til Biler på telefonen min. Han elsker nemlig Lynet McQueen over alt i verden, til og med Peppa Gris. Han har noen artige versjoner av ord, han kaller vogna si for 'vognin' og skoene for 'skonin'. Smokken er 'puttenin' (putten min?) og elefanten er 'fattenin'. Uten dem får han ikke sove! Trampolina til mormor og bestefar kalles bare 'hoppebepp' og ketsjup for 'puppupp'.

 



Han har fått ganske bestemte meninger, verden går under flere ganger daglig, og han er rimelig sta - men også veldig flink. På mandag gikk han hele veien hjem fra barnehagen, ikke snakk om å sette seg i vogna. Han er glad i mat (vi våkner til rop om mat hver morgen), men har begynt å bli mer kresen på middager.

Det er nok av ablegøyer, og i går gjorde han noe vi andre fikk fullstendig latterkrampe av. Ved middagsbordet begynte han å avlede oss fra å få ham til å spise laks og potet ved å late som han sov. Han lukka øynene og lagde snorkelyder før han plutselig 'våkna' med en strøm av bablelyder og sa 'Hva? Hva? Hva?' Vi knakk jo sammen av forestillingen hans, så da gjorde han det bare enda flere ganger. Tidligere i sommer gikk han rundt og lagde noen store armbevegelser og sa et eller annet som hørtes ut som 'jeg er kongen'! Lurer på hvor han har det fra!

 



Yndlingslekene akkurat nå er tog og bil. Briotoget han fikk til bursdagen er nok det aller mest populære, særlig det lokomotivet som går på batteri. Ellers er alt av kjøretøy topp! På hytta lekte han også en del med dokke ('baby') og dokkevogn. Såpebobler er gøy, og bøtte og spade har blitt faste følgesvenner i sommer. I løpet av ferien har han også fått en uforklarlig skrekk for å dusje, og til dels bade, og det er virkelig ikke gøy. Håper det går over ...

Han er bare så god og herlig, litt mindre baby enn han var før, og enda mer stor gutt. Masse vilje, fart og energi. Han forguder storesøsknene sine og er maks herlig når han stryker oss på håret eller kinnet og sier 'fin'.

Elsker deg, gutten vår <3



Feber og innspurt

Det er visst en ny naturlov på gang. Når det nærmer seg innspurt på en bokoversettelse, kan du banne på at de ringer fra barnehagen og sier 'her har vi en veldig varm liten gutt.' Det har vel skjedd i hvert fall tre ganger siden august, og selv om gutten ikke er så ofte syk, sånn totalt sett, er det gjerne timingen som skjærer seg hver gang. I ettermiddag fikk jeg en slik telefon, og måtte bare lagre, lukke og hive meg i bilen. Poden hadde over 39 i feber, og da er ikke barnehagen noe blivende sted.

Han virka ikke så tufs da vi kom hjem - lekte til og med litt og tok imot et par kjeks - men etter hvert ville han bare ligge på fanget og kose. Og der sovna den lille feberklumpen, stakkars. Hjertet mitt verker sånn hver gang ungene er syke,  det er bare det verste jeg vet. Boka mi ligger også der og venter på meg - i kveld, eller i natt? Vi krysser fingrene for at dette ikke blir altfor plagsomt og langvarig.

Ny runde

Så var vi der igjen. Rett etter å ha pakket svømmebagen til lillegutt og meg i går ettermiddag og begynt på en siste, avsluttende jobbeøkt, fikk jeg telefon fra barnehagen. "Vi har en veldig varm gutt her", lød stemmen til pedlederen. Gutten holdt på å koke over, stakkars. Da jeg kom halsende for å hente ham, satt han der som en glødelampe og kunne sikkert ha varmet opp et helt hus. Feber er aldri gøy, og spesielt ikke når de små blir så slappe og pjuske at de ikke er til å kjenne igjen. Han lå stort sett på fanget mitt i hele går ettermiddag, vi så på Lille Jack til krampa tok oss, og til slutt sovna han i armene mine.

Lille vennen. Det er neimen ikke lett med barnehagestart. Etter som jeg husker, var det temmelig ille de første årene storesøsknene gikk i barnehagen også. Og med to små ble det til sammen ganske mange dager med syke barn på fanget - enten den ene, den andre eller begge to. Og selv om det aldri passer, og man blir frustrert både av å ha en liten en som plages, og av å ikke få gjort det spor på jobb, er det litt koselig også. Den varme kroppen som ligger i armene mine og har det trygt og godt. Hvilepulsen tar over for stresspulsen. Verden får gå sin gang i noen dager, nå er det minsten som trenger kos og trøst, helt til han kvikner til igjen. Og selv om jeg nødig vil juble for tidlig, i fare for å gå på en smell, er han bedre allerede i dag. Mye taler for at dette er en reaksjon på MMR-vaksinen han fikk forrige uke, og vi håper at det går kjapt over - han har ikke hatt noen andre symptomer enn feber, og den er mye lavere nå. I skrivende stund er han tilbake til sitt klatrende, bablende jeg, og fyker fornøyd rundt med telefonen min .

God helg!

15 måneder

Forleden rundet lillebror 15 måneder. Tenk det! 15 måneder med verdens herligste, blideste lille fyr. Hele familiens kosegutt. Vår trofaste kilde til usalig rot, støy og matflekker overalt. Det er så rart å tenke tilbake til tiden rundt fødselen, den tøffe barseltiden og alt sammen, det føles som om et halvt liv har passert siden den gang når jeg ser på den trinne, vesle fyren med lys lugg og søte smilehull.

På tirsdag var det 15-månederskontroll på helsestasjonen, litt forsinka på grunn av sykdom. Han skulle blant annet få MMR-vaksine, og da er det ikke bra med feber og basselusker i kroppen. Vi troppet opp i god tid og fikk målt og veid ham først, men det likte han ikke! Å ligge på vekta var bare pyton, og den målegreia skulle han slett ikke ha noe av. Han har i hvert fall vokst, og blitt 10,7 kg tung og nesten 80 cm lang. Da det var gjort, fikk han like godt vaksinen i armen med en gang, så var det overstått. Og han lagde knapt nok en eneste lyd, flinkisen! Resten av timen sjarmerte han helsesøster i senk og stabbet rundt på kontoret hennes som om han hadde gått hele livet.

Det er på tide å skrive litt om hvordan han er nå ved 15 måneders alder, også. Han har forandret seg mye siden 1-årsdagen, ikke bare har han sluppet seg og begynt å gå ordentlig - og langt - men han har mye mer språk, vilje og personlighet. Han er veldig blid, men vet å si fra hvis det er noe han vil. Mat går stort sett ned på høykant, spesielt brødskiver med leverpostei og ost, bananer, druer, pastaretter og pølser. Han spiser selv, og det er en evig jobb å rydde opp - men han lærer og blir stadig flinkere. Han er så morsom når han sier 'takk takk' ved bordet og gjentar vårt 'nei' når han hiver brødskorpene på gulvet. Melk drikker han mye av, men den skal helst varmes og nytes på flaske, det er på en måte kveldskosen hans.

Han går altså veldig mye, krabber bare innimellom, og er svært stødig. Elsker å leke med storesøsknene, lese i pekebøker, putte klosser (og andre ting) i puttekassa, sette på lokk, dra ut kjøkkenskuffer og sette i gang oppvaskmaskinen!

Det går fint i barnehagen nå, og han sover stort sett bra både om dagen og natta. Vi er veldig takknemlige for det, og vet godt at det kan endre seg. Han snakker masse, både babling og vanlige ord, og han liker sanger og sangleker. I det siste har han så vidt begynt å sette sammen to ord - en gang på stellebordet dro han smokken ut av munnen og sa noe som hørtes veldig ut som 'Hallo, mamma'! Jeg ble helt satt ut, den lille gutten min prater jo! Det går så usigelig fort, alt sammen. Det er bare noen måneder til han bikker halvannet år, og så raser tida av gårde mot toårsdagen. Jeg må huske å ta vare på disse minnene, for plutselig er de små, gylne stundene forbi. De gangene han boret hodet ned i nakkegropa mi og la seg til rette med armene ned langs kroppen. Et lite sukk, en sliten kropp som er så liten, selv om han er stor. Et skøyeraktig fjes som glimter til idet han holder på å åpne et skap han vet han skal holde seg unna. De små beina som stritter imot vogna, men gjerne vil gå ved siden av - en stund. Hendene hans, klissete og våte, som veiver meg i fjeset og tar jerngrep rundt brillene mine. Latteren hans når storebror tuller og herjer. Og det beste av alt - når han sovner i senga om kvelden, med smokken og kosekluten sin, liggende oppå dyna med bleierumpa i været. Pusten hans som går jevnt og stille. Velsignet er vi. Takk, lille venn, for de første 15 månedene. Vi ser fram til fortsettelsen!

Sjuklingen

I dag har vi hatt vår første sykedag med minstemann siden han begynte i barnehagen. Det startet riktignok ikke sånn, selv om han har vært tett og fryktelig hostete et par dager (og netter). Men han har ikke hatt feber, og har vært mest sliten og sutrete på kvelden, mellom øktene med fornøyd lek og klatring i sofaen. I morges ble han levert i barnehagen, og det eneste som vitnet om noen uvelkomne basselusker, var en snørrete nese og litt hoste.

Morgenen hadde allerede starta litt på halv tolv, da storesøster gikk fra matboksen sin, og jeg ikke oppdaga det før klokka krøp faretruende nær starten på 1. time. Jeg grabbet boksen, slang på meg jakke og sko og løp etter som best jeg kunne. Med håret på snei og tunga ute passerte jeg nabounger, ungdomsgjenger og skolebarn på sykkel, helt til jeg nådde igjen den distré frøkna vår nesten rett ved skolen. Det kan man kalle en kickstart på dagen! Jeg fikk meg i det minste en løpetur, og det var bra, for det blir neppe noe mer trening på meg i dag. 

Jeg hadde bestilt legetime til ham via en app kvelden før, fordi hosten hans var temmelig ille og burde sjekkes ut, og ikke før hadde jeg kommet inn av døra etter Operasjon Matboks, så ringte de fra legekontoret og spurte om vi kunne komme om en times tid. Dermed ble lillegutt henta i barnehagen etter bare en drøy time, og der kunne de fortelle at han hadde virka litt stille av seg så langt i dag. Ikke åpenbart dårlig form, men ikke helt seg selv, heller. Framme hos legen måtte vi vente i nesten en time før vi endelig kom inn til vikarlegen. Det var ikke noe stort problem, heldigvis, for lillegutt lekte fint i lekekroken og sjarmerte alle de andre på venterommet.

Men jeg begynte å bli litt nervøs for parkeringa vår, den var i ferd med å gå ut, og ikke kunne jeg dra derfra for å legge på mer penger, heller. Til slutt var det vår tur, og det ble kjapt konstatert halsbetennelse. Om det var virus eller bakterier, ble avgjort inne på lab'en, der det også ble tatt temp (37 blank) og halsprøve. Enda mer venting fulgte, før vi kom inn til legen igjen, fikk vite at det var et virus, og at de ville ta noen flere prøver for å utelukke bl.a. RS-virus og mycoplasma. Ny runde inn på lab'en, og nå begynte lillemann å bli alvorlig sliten og ville slett ikke bli tatt prøve av. Så var vi omsider ferdige, både mor og barn var helt segneferdige, og minsten sovna på tilbakeveien. Han var såpass bleik om nebbet at jeg fant ut at det var best å dra hjem med ham så han fikk hvile skikkelig. Halve dagen hadde uansett gått, jeg hadde dundrende hodepine, og ventet bare på å finne en parkeringsbot under vindusviskeren da vi nådde bilen, men der hadde jeg faktisk flaks - for en gangs skyld. 

Så sånn gikk det med denne dagen. Her hjemme har vi spist litt, lekt, kost og prøvd å sove - for selv om han var stuptrøtt i stad, var det umulig å få ham til å roe seg. Han er fryktelig sliten og vil helst bare være på fanget eller på armen, og det hender at han rett og slett tar seg en liten hvil på gulvet.

Det er uvisst om dette er noe langvarig eller om han er helt fin igjen i morgen, det er ekstra vrient å avgjøre sånt når han ikke har feber, bare redusert allmenntilstand. Halsbetennelsen må nok bare gå sin gang, dessverre, vi får ta det med ro, sitte med ham på fanget og se tegnefilm og prøve å ikke la oss stresse av jobb, foreldremøter og alt som presser på.

Spise selv

Når man har små barn, skjer det gjerne noe nytt hele tiden. Utviklingen går i rykk og napp, plutselig mestrer de noe de ikke har greid før, kommer med nye ord, går et par skritt, står og hopper og danser, opererer mammas iPhone med den største letthet, eller 'synger' sanger, komplett med en liten melodi og komplett uforståelig tekst.

Denne uka var - i tillegg til snørr- og hosteuka - den store spise selv-uka. Han grep skjea da vi serverte kveldsgrøt på mandag, og har nesten ikke sluppet den siden. Prøver man å mate ham, blir han illsint. Men om han får smekke rundt halsen, skje i hånda og mat foran seg, er han veldig ivrig og har kommet langt med teknikken på bare noen dager. Den første gangen vi lot ham spise middag selv, starta det ganske lovende, med noen prøvende skjeer som på mirakuløst vis traff munnen opptil flere ganger. Så veivet han skjea opp i håret, la den ledige hånda oppi skåla med mat, kastet litt av det rundt seg for å sjekke hvor langt det kunne fly, og snudde like godt hele skåla opp ned. Da var det på tide å si takk for maten, tørke bort det ekstra skjegget av middagsmat som hadde samlet seg på haka, tømme plastsmekka for udefinerbare rester og starte en omfattende oppryddingsaksjon. Å la barna spise selv er ufattelig grisete, men nødvendig. Dette stadiet er første skritt mot en mer selvstendig gutt, som etter hvert skal lære seg å gjøre det meste selv. Vi ... eeehh ... ser fram til den dagen han vil kle på seg selv. Husker fortsatt veldig godt hvordan det var med storesøster, og hvor mange morgener vi startet med 'ok, du kan kle på deg selv' og endte opp med 'hei, du kan ikke gå med begge beina i samme buksebein' eller 'hvis du ikke tar på deg resten av klærne snart, må mamma gjøre det' - fulgt av en trassig liten toårings beste/verste hyl.

Men akkurat nå er det spising som gjelder, og i dag var griseriet faktisk på et mer moderat nivå. Litt mer av maten havnet i munnen (tror jeg). Klærne overlevde, og håret fikk ikke et ekstra lag av tomatsaus. Ser man det! Tidlig krøkes og alt det der. Det er bare å utruste seg med vaskeklut, kost og mopp til hvert måltid, og vente til det går over.

Gjensynsglede

Lykken er komplett. Minstemann står på kjøkkengulvet i bare bodyen og holder fast i buksebeinet mitt med begge nevene mens han roper "mamamamamama!"
I stua ligger lekene slengt utover igjen. Ingenting er trygt for lillemann, aller minst telefonene våre, som han har begynt å holde mot øret og 'snakke' i. Før mannen min kom hjem med ham, hadde jeg ryddet og støvsugd, nå er det fullstendig kaos igjen. Akkurat slik det skal være.
Jeg tar ham med meg ned for å sette i gang vaskemaskinen, det elsker han. Han er endeløst fascinert av døra (og jeg er stadig like engstelig for at han skal få fingrene i klem), og kan stå i evigheter og se på maskinen når den er i gang.



Lille hjelper.

 

Gledelig gjensyn med elefanten :)

 

Så er det tid for lek og kos. Han hiver seg over lekene sine igjen, og har kommet flere skritt videre når det gjelder å putte klosser der de skal, stable og bygge. Det er herlig å se at han tydelig har savnet både huset, lekene og meg. Vi har jo ikke vært borte fra hverandre mer enn 2 dager, men det kunne like gjerne ha vært 2 uker. Tiden føltes uendelig lang, og jeg kan sverge på at gutten har forandra seg på de dagene. Litt lengre pannelugg, litt mer rampete uttrykk i fjeset, andre bablelyder og nye motoriske krumspring. Enda mindre babypreg, mer smågutt. Han gir like gode klemmer, da. Og når jeg til slutt segner om på sofaen, sliten etter mange timer med mating, lek, stell og kos, tar han det som en innbydelse til å leke mer med fanget til mamma!

 

Kom deg opp, mamma, jeg vil leke mer!







Husk kosekluten!

Det begynner å nærme seg avreise, og pakkeprosjektet har nådd nye høyder. Ikke bare skal vi ha klær og stæsj til fem personer, men når man reiser med en ettåring, er det en del ekstra som følger med. Første gang vi reiste til sydligere breddegrader med en baby, tenkte vi at vi bare kunne kjøpe bleier og mat der, ikke noe problem. Vi hadde med noe, sånn i tilfelle, og godt var det, for bleiene der nede holdt ikke vann, bokstavelig talt, og babymaten var så som så, den også. Nå har vi for lengst lært, og pakker ned bleier, badebleier, mat, grøtpulver, MME, flasker og en boks leverpostei. Ekte nordmenn! Vi mangler bare brunost i bagasjen nå.

Hit skal vi :D

Så var det dette med vogn, da. Vi har vel vært borti det meste når det gjelder sydenturer med reisetriller, inkludert å få vogna helt ødelagt i transport, og oppleve at den fikk seg en trøkk så den aldri helt ble seg selv igjen. Forrige gang vi reiste med vogn, tok vi alle forholdsregler og skaffet en PramPack, en solid emballasje til barnevogner som skulle garantere at ingenting skjedde. Det gikk bra, vogna overlevde heldigvis både tur og retur, men PramPacken var tross alt et ganske stort stykke bagasje som vi slet med å få plass til i leiebilen da vi var i Spania. Denne gangen tenkte vi at vi skulle være lure, og skaffe en reisetrille som blir så liten at den kan tas med som håndbagasje på flyet! Det gjenstår å se om den virkelig er så genial som den høres ut som, men den virker veldig fin, og lillebror koste seg i den! Den heter Babyzen YOYO, og er lett og praktisk, stilig og god å trille. Fyldig beskrivelse av hvordan det var å reise med denne vogna, samt rapport og bilder fra ferien, kommer etter hvert. Hvis internettilgangen ikke er altfor gal der nede, kommer jeg nok til å blogge litt - men det gjenstår også å finne ut av.

Babyzen YOYO

 

Nå må jeg gå og pakke litt igjen - og overskriften på dette innlegget var mest ment som en påminnelse til meg selv. Kosekluten til lillebror er en livsnødvendighet, sammen med smokken, såklart. Det er sikkert greit med pass og penger også, men uten disse remediene blir ikke ferien like avslappende som vi håper.

God sommer!

Skyer i hodet

Sånn føler jeg meg nå. Det ligger en tjukk grøt av mørke skyer over hele hjernen min. Den er full av iCloud, Min Sky, gammel og ny iPhone, Apple-ID, gammelt passord, nytt passord, Mine kontakter og annet tull. Ny telefon er nemlig ikke bare-bare. For en som allerede var rimelig sliten etter en helg med fullt bursdagskjør, intensiv jobbing i dag, fysio/pilatestrening, middag, teaterforestilling på skolen rett etterpå, pluss pakking til Sydentur (hvor er solbrillene til vesla? Må disse klærne vaskes før vi drar? Nei, du kan ikke ha med deg den digre kosebamsen og hele biblioteket ditt til Portugal), var det litt i overkant å bli sittende og streve med å få over de gamle kontaktene mine til den nye telefonen, og å få iCloud til å funke. Jeg har en teori om at iCloud er Djevelens verk.

I tillegg er nettet vårt fullstendig på bærtur i kveld. Det gjør det hele så mye enklere!

Men jeg må gi meg selv applaus. Etter å ha revet meg i håret, brutt sammen i hulkegråt og trøstespist litt kakerester fra i går, kom jeg på noe lurt. Og det funka, så nå har jeg alle de gamle kontaktene mine på den nye telefonen. Skulle gjerne fått overført andre ting også, men iCloud nekter å samarbeide, og så lenge jeg har alle de gamle iPhonebildene mine trygt kopiert, til og med med backup, er jeg ganske fornøyd.

Egentlig skulle jeg skrive om bursdagshelga, og litt om ferieforberedelser, men jeg tror jeg tar kortversjonen i kveld. Det er liksom ... nok snart. Hjernen trenger en pause. Men jeg kan vise dere litt bilder fra det som ble en veldig koselig dobbelbursdag med masse familie på besøk. Været ble jo så deilig, og vi satt ute og koste oss, grilla pølser og spiste kyllingsalat, skravla, dytta i oss kaker, åpna gaver og lekte med barna. Det var en skikkelig fest, rett og slett. Og jeg er glad for at det er fire måneder til neste bursdagsfeiring her i huset!

 

Et lite og et stort bursdagsbarn skal feires.



Lillegutt har fått bursdagskrone og pakker,

og papiret er selvsagt det mest interessante.

 

Tester det nye leketeltet.

 

Livets første bursdag krever ekte bløtkake.

En mormor spesial! Best i verden.

Gulrotkake med rosa ostekrem til snuppa.

 

Små bursdagsgjester tar teltet i øyensyn.

Disse blomstene trenger litt vann, ikke sant?

 

Det er lett å glemme at disse bursdagsbarna faktisk ikke har fylt år ennå. Nå har vi jo feira dem! Men på selve bursdagen er vi i Portugal, langt fra alt dette. De skal få bursdagssang på senga, og vi greier nok å få tak i noen små kaker, godis eller småting der nede også. Det er rart å tenke på at for et år siden gikk jeg rundt med verdens største mage, nesten en uke på overtid og var i ferd med å miste vettet. Han kom jo aldri! Han venta bare på storesøsters bursdag, skulle det vise seg. Det der skal han få gjennomgå for i konfirmasjonstalen. Bare vent.

 

Til slutt kommer noen bilder fra i dag. Storebrors klassetrinn hadde øvd inn et skuespill om Romerriket, og det var utrolig morsomt og bra gjennomført! De var kjempeflinke, og lillebror var også flink til å sitte stille og følge med. Han rocka med på noen av sangene og klappa litt innimellom, for det er nemlig hans nyeste kunst. Alt skal klappes for! Det er jo så søtt og herlig at man må smile selv om det klappes for at man må stå opp før fuglene fiser.

 



Liten teaterpublikumer.

Det pakkes. Av en eller annen grunn er bildet opp-ned.

Jeg er nok bittelitt sliten i kveld, ja.

 

Sist, men ikke minst, peonen vår blomstrer! Den er så nydelig akkurat nå. Synd at vi skal reise om noen dager!

 

Dette ble et litt rotete innlegg, omtrent like rotete som hodet mitt, og huset vårt akkurat nå oppi pakkekaoset. Men snart - snart, er det over. Skoleferien starter ved lunsjtider i morgen. Det siste vi mangler til ferien skal ordnes med og pakkes ned. Kaoset skal stappes ned i to store kofferter, den nye reisetrilla skal få bli med på tur, og vi skal forlate huset midt på natta for å fly av gårde med tre unger i ti dager. Det skal jammen meg bli godt! Ikke det å stå opp med trøtte barn på det mest ukristelige tidspunktet som tenkes kan, men det å komme fram. Roe ned. Puste ut. Kjenne på varmen, sola, dyppe tær i sjøen. Ta et glass vin. Se på lillebror grave i sanda.

 

Snart.

 

 

Hverdagsglimt fra uke 24

En uke går fort, og denne har vært preget av litt for lite søvn, jobb, sommeravslutninger, en tur på tapasbar for mor, en kveld på sommerfest for far, bursdagsplanlegging og en fortsatt urokkelig liten tann som ikke vil ut hos lillebror, men bare er til pest og plage. Storebror mista en tann her om dagen, men siden han tross alt nærmer seg 11 år, ble det ikke mye snakk om den mystiske tannfeen, men heller en grei deal med penger i glasset og en avtale om at vi skal la storesøster tro på slikt en stund til. Disse barna gror jammen meg til, og det er helt skummelt å tenke på at vi snart har tenåringer i huset. Joda, det er fortsatt noen år til, men hvor ble de første 10 årene av?

  

Kos med lillebror tidlig en søndag morgen.

Storebror sorterer sokker.

Storesøster vasker vinduer.

Lørdagsmiddagen vår. Nam!

Det tar på å være våken fra 4 til 8 om morgenen.

En plutselig skokrise.

Vi hamstrer hermetikk. Hvorfor?

Leker/slapper av på matta til minsten.

Rhododendronen blomstrer nuh!

Puss, puss, så får du en suss.

Sommeravslutning i parken. Kaldt, men fint!

 

Fontene i parken

 

Stemning fra byen vår

Kvelden ble ikke så verst likevel.

Denne helga går den første bursdagen i juni måned av stabelen, så her blir det fullt kjør med baking, kjøring, henting, utstyr til utebursdag (ber til alle gode makter om at regnet holder seg unna akkurat de timene), levering hos barnevakt, masse aktiviteter ute i skogen, grilling, kos og lek. Tipper søndagen går med til å hente seg inn igjen. God helg!