onsdag 30. august 2017

14 års bryllupsdag

Det er fjorten år siden, men jeg husker det som om det var i går. Sommerfuglene som flakset vilt i magen da vi nærmet oss Sagene kirke i pappas splitter nye bil. Halssmykket jeg hadde fått låne av Toms familie, som jeg ikke greide å få på selv og måtte få hjelp til rett utenfor kirken. Alle de smilende ansiktene som møtte meg da jeg gikk oppover kirkegulvet på skjelvende bein, arm i arm med pappaen min. Og synet av en ganske nervøs og spent Tom der oppe, kjekk og staselig i en sjakett han bare så vidt fikk hentet ut fra en konkursrammet brudebutikk rett før bryllupet.


Små feilskjær til tross - vi ble gift, og dagen ble helt fantastisk. Men et bryllup er ikke det samme som et ekteskap, så langt derifra. Jeg må likevel si, alle opp- og nedturer tatt i betraktning, at disse fjorten årene har vært enda bedre enn jeg kunne drømme om. For hvem kan vel forestille seg hvordan livet blir snudd opp ned og får en helt annen betydning når man blir foreldre, før man har opplevd det selv? Først kom det en nydelig gutt, så ei herlig jente, og til slutt en flott liten attpåklatt som fylte hjertene våre på ny. Familielivet er travelt, det er slitsomt og frustrerende til tider, og jeg fatter ikke hvordan i all verden vi greide å få SÅ mange enslige sokker (de formerer seg ganske sikkert), men i bunn og grunn er vi lykkelige. Og jeg elsker fortsatt å krype opp i sofaen sammen med min kjære og se en god film på lørdagskvelden, gjerne med følge av rødvin og en av hans eminente middagsretter. Jeg gleder meg til å bli gammel sammen med ham. Og det må jo være et godt tegn, eller hva?

mandag 28. august 2017

Hverdagsglimt fra uke 34

Det har vært en travel og følelsesladet uke, lillebror har klipt seg og begynt på storbarnsavdelingen i barnehagen (og det har gått veldig bra), jeg fikk plutselig et hasteprosjekt i fanget og må omstille hodet litt, og på torsdag tok vi farvel med vår alles kjære tante og grandtante. Begravelsen var trist og vakker på samme tid, og helt i hennes ånd.

Så har det seg sånn at det nærmer seg bryllupsdag for meg og mannen min, og i den anledning dro vi ut på det kidsa kaller  "date". Kino (fantastiske Dunkirk, kan trygt anbefales!) og restaurantbesøk og masse kjærestetid. Ellers gikk helga med til husmaling og litt hagejobbing - mest kos, da, siden vi høstet inn både blåbær, bjørnebær og plommer! Nam, nam :)

Her er noen glimt fra uka som gikk:








 







søndag 27. august 2017

Game of Thrones S07E06 "Beyond the Wall"

OBS! Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones S07E06, "Beyond the Wall".
 
Det er to ting som slår meg etter å ha sett ukas omdiskuterte GoT-episode: 1) Serien har forandret seg fundamentalt, og det er trist å innse. 2) Den evner fortsatt å skape så store øyeblikk at man mister munn og mæle og får vondt langt inn i sjela. R.I.P. Viserion (og Thoros of Myr). 1-0 til The Night's King!

La oss imidlertid starte med det jeg likte desidert minst med hele episoden; søstrene sisters ved Winterfell:

ARYA OG SANSA




Jeg sliter veldig med historien ved Winterfell akkurat nå. Ikke bare er Arya og Sansa dumme nok til å gå på limpinnen til Littlefinger, men Arya er attpåtil så ekkel mot søsteren sin mot slutten av episoden at hun ikke er til å kjenne igjen. Hvor er den Arya vi likte så godt? Den Arya som først og fremst gikk etter de som hadde skadet familien hennes, og hadde et godt hjerte for alle andre? Hun har selvsagt forandret seg etter mange år med traumatiske opplevelser og trening i Braavos, Sansa har også gått gjennom store endringer, men det virker veldig oppkonstruert og lite troverdig at søstrene skal vende seg mot hverandre så raskt. Hvis det ikke ligger noe annet bak dette - at de "later som" for å lure Littlefinger og få has på ham én gang for alle - må jeg si at jeg er svært skuffet.

JON & CO.











Det som skjedde nord for Muren i denne episoden fikk meg vekselvis til å smile, gråte og rive meg i håret av frustrasjon. For det første var jo formålet med hele turen temmelig idiotisk: Å "fange" en wight for å vise den til Cersei og overbevise henne om at De dødes hær snart kommer for å bringe død og fordervelse. De var sju stykker mot en hel hær av zombier og White Walkers (pluss et par-tre rødskjorter fra The Night´s Watch, som kun var med for å bli drept av zombie-isbjørner og wights) - jeg må jo bare spørre meg selv om hva som var planen her, og om de hadde noen konkret plan. Så kan jeg kanskje legge til side irritasjonen over at ingen av dem har på seg luer i kulda, at plottet tar noen himmelropende usannsynlige krumspring, og at tidsaspektet er helt på trynet, men under alt dette ligger det enda større problemer slik jeg ser det. Game of Thrones startet som en serie som sprengte grensene for hva vi er vant med å se på TV. Ned Stark, hovedpersonen i sesong 1, ble drept i den skjellsettende episoden Baelor, og med det ble det klart at i denne serien er ingen av karakterene trygge, hverken hovedpersoner eller andre. Gjennom årene har GoT kvittet seg med utallige hoved - og bifigurer på sjokkerende og opprivende vis (The Red Wedding, The Purple Wedding, Oberyn Martell, Hodor), og dette har på mange måter blitt seriens kjennemerke. Men slik er det ikke lenger - og selv om jeg ikke ønsker at favorittene mine skal dø, er denne merkelig tannløse varianten av Game of Thrones ganske enkelt litt kjedelig. Vi sitter ikke med samme uro over at Jon, Tormund eller noen andre av våre yndlinger skal dø når de vandrer inn i livsfarlige situasjoner gang på gang, vi har nå blitt fortalt at de er trygge, uansett hva som skjer. Og akkurat der mister serien noe av det som en gang gjorde den helt spesiell i TV-verdenen.

Men for all del; jeg likte mye av det som skjedde med Jon og hans kompanjonger i denne episoden, da særlig samtalene mellom dem da de vandret nord for Muren i begynnelsen av episoden. Jeg digget alt som hadde med Tormund og The Hound å gjøre, og Jorah var fin både da Jon prøvde å gi ham sverdet sitt og da han pratet med en såret Thoros. Kameraarbeidet og det islagte landskapet rundt dem var helt fantastisk, Berics flammende sverd var flott å se på, og det var trist å se Thoros ihjelfrosset på klippen etter å ha blitt skadet av zombie-isbjørnen. Kampen mot De dødes hær var til dels flott laget, men dessverre føltes det ikke som om det sto så mye på spill, og det var særdeles lite troverdig at redningen skulle komme på mirakuløst vis hele to ganger, først i form av Dany og dragene, og deretter ved at onkel Benjen kom ridende til Jons unnsetning akkurat da alt håp var ute (Jon må for øvrig ha gått på samme holde-pusten-under-vann-skole som Bronn). Det minner meg litt om gutten som ropte "Ulv! Ulv!". Griper man til de samme forutsigbare løsningene for mange ganger, mister de sin virkning. Og jeg tror serieskaperne kan bedre enn dette.
 

DAENERYS 







Jeg fikk forferdelig vondt av Dany i denne episoden. Hun innså at hun ikke kunne sitte uvirksom på Dragonstone og kom Jon & co. til unnsetning (mot Tyrions uttrykkelige advarsler), med det resulatet at Viserion ble felt av isspydet til The Night´s King og forsvant under isen i innsjøen. Det var et mektig og hjerteskjærende skue, og enda verre ble det da dragen ble gjenopplivet som en isdrage (?) eller zombie-drage helt til slutt. Hva slags krefter vil en slik drage ha? Vil han sprute ild eller is? Uansett var dette et hardt slag for Dany, og jeg synes Emilia Clarke formidlet følelsene over tapet av dragen på en meget god måte. Scenen hennes med Jon i båten var også rørende, spesielt da han erklærte sin troskap til henne. Alt peker i retning av at disse to blir et par (selv om de antakelig ikke kan få barn sammen), men det gjenstår å se hva de føler hvis de får vite at de er i slekt - en opplysning Bran (og kanskje Gilly, hvis hun leser litt mer i bøkene til Sam) nå sitter på.
 
I det store og det hele ble jeg ganske nedtrykt av å se denne episoden, både på grunn av de logiske bristene, de mange lettvinte løsningene og mangelen på reell fare for de aller fleste karakterene - og på grunn av dragen som døde. Samlet sett kan man nok si at det skortet på manus-siden, mens det ble levert i bøtter og spann på produksjons-siden. Serien ser fortsatt fantastisk ut, skuespillerne er på topp og det kjennes fryktelig nervepirrende og ekkelt at The Night´s King nå har en isdrage på sin side. Jeg lurer stadig mer på hvem han egentlig er, og hva han egentlig vil, bortsett fra å drepe og herje: Det finnes flere teorier om det ute på det store internettet, for dem som har lyst til å spekulere litt ekstra (i så fall kan dere lese mer om det bl.a. her). Men enn så lenge skal jeg prøve å legge alle teorier, frustrasjoner og forventninger til side og bare glede meg over sesongfinalen i morgen. Dette er tross alt favorittserien min, og jeg har fortsatt troen på at D&D kan rette opp den noe skakkjørte skuta GoT har blitt.

fredag 25. august 2017

Din evige blomstereng

Regndråper faller på kistelokket
Væter blomstene fra din vakre hage
Treffer bøyde, svartkledde rygger idet bilen kjører bort
Tårene vil stilne
Blomstene vil visne
Det er din evige blomstereng som får glede av deg nå.


mandag 21. august 2017

Hverdagsglimt fra uke 33

Forrige uke startet med hytteidyll på fjellet og fortsatte med planleggingsdag, syk lillebror og skolestart for de eldste. Jeg har knipset skammelig få bilder i det siste, de fleste skriver seg fra en søndagstur i skogen og gatefest på vår nyasfalterte vei (hurra!). Vi har levd med grus og stein i halvannen måned, nå er det endelig slutt - og snart kan vi ta i bruk fibernettet. Ellers har den flinke mannen min også fått malt videre på huset, det er en kjempejobb som liksom aldri tar slutt!

Her er noen glimt fra uka som gikk:





 










lørdag 19. august 2017

Game of Thrones S07E05 "Eastwatch"

OBS! Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones S07E05, "Eastwatch" (men ingen spoilere for den lekkede 6. episoden).

Forrige ukes episode var helt fantastisk, men jeg synes denne var litt mer ujevn og problematisk. Den tjente en tydelig hensikt med å få alle brikkene i spillet på plass i påvente av store actionsekvenser, men virket forhastet enkelte steder og noe ulogisk andre steder. Samtidig var det mange gode øyeblikk - Jon klappa Drogon (wow!), Jorah kom tilbake til Dany (og dro igjen), Gendry dukket opp igjen (aner ikke hvorfor), Sam fikk nok av The Citadel og stakk av med et lass med bøker, og en gruppe utvalgte menn reiste ut i isødet nord for Muren for å ... eh, fange en fotsoldat fra De dødes hær. Det kommer sikkert til å gå kjempebra. Glimrende plan, gutter.

Ok, la oss kaste oss ut i episode 5!

JAIME OG CERSEI

 





Jaime og Bronn kom seg i land etter å ha stupt ut i vannet da Drogon angrep, like hele og fortsatt iført rustning. Dette ble litt for enkelt for meg, og selv om jeg ikke trodde forrige ukes cliffhanger betydde slutten for Jaime, hadde jeg ventet en bedre avklaring enn dette. Bronn må være sterkere enn en bjørn, og rene verdensmesteren i å holde pusten.

Vel, vel. Jaime tuslet litt tafatt tilbake til Cersei og fortalte at de ikke hadde nubbesjanse mot Dany, dragene hennes og Dothraki-hæren. Dessuten var det ikke Tyrion som drepte Joffrey, men Olenna Tyrell. Cersei ble ganske stram i maska, men så etter hvert ut til å akseptere at de må spille på lag med Dany - inntil videre. Og ja, det er visst en liten Lannister-baby på vei (jeg elsket uttrykket til Jaime da han fikk vite det, men det forandret seg fort da Cersei sa: Never betray me again.)

Jaime hadde nemlig hatt et hemmelig møte med Tyrion - arrangert av Bronn - hvor de diskuterte våpenhvile fordi De dødes hær snart vil vende nesene sydover og drepe alt og alle. Og Jon & co. skal skaffe levende (nei, døde) bevis for det.
 

DAENERYS & CO.

 










Daenerys sto seirende igjen på slagmarken, med Drogon trygt i bakgrunnen. Hun ga de resterende Lannister-soldatene noe som vel kan kalles et ikke-valg (knel eller dø), og de fleste knelte til slutt, med unntak av Randall og Dickon Tarly, som følgelig ble redusert til aske av Drogon. Tyrion virker litt bekymret over den harde linjen hennes, og vi ble nok en gang minnet på at hun er datter av The Mad King, som elsket å brenne folk levende. Er Dany på vei i samme retning? Antakelig ikke, men rådgiverne hennes har god grunn til å tvile.

Men hun myknet opp da ser Jorah kom tilbake, kurert fra Greyscale og klar til å kjempe for hennes sak igjen. Det var et fint gjensyn, men ble det utvekslet noen sjalu blikk mellom Jon og Jorah, mon tro? Jorah ble imidlertid ikke lenge, han slo følge med Jon & co. nordover for å fange den berømte Wight´en (kan vel kalles skrømt på norsk) som skal overbevise hele Westeros om at trusselen fra De døde er det eneste som betyr noe akkurat nå.

BRAN, SANSA OG ARYA

 




Bran har nemlig sett via ravnene sine at The Night´s King og hæren hans er på vei mot Eastwatch. I tillegg til å være synsk og allvitende har han også evnen til å gå inn i dyr, så vel som stakkars Hodor (R.I.P.). Han sørget for at det ble sendt ravnebud til alle som trenger å vite det - ikke at det hjalp så altfor mye. Jon tok det seriøst, fordi han vet at The White Walkers eksisterer, men resten av Westeros trakk tilsynelatende på skuldrene av dette.
 
Sansa har sitt fulle hyre med å stagge lordene i Nord, som er utålmodige fordi Jon bare farter rundt og unnlater å gjøre ting en konge skal gjøre, og Arya har begynt å spionere på Littlefinger. Det har hun selvsagt all grunn til, men i dette tilfellet ser det ut til at den godeste Petyr Baelish snurrer Arya rundt lillefingeren (hah!) og lurer henne opp i stry. Brevet Arya fant, er det samme som Sansa skrev under hardt press fra Cersei i sesong 1, etter at kong Robert døde og Ned ble fengslet for forræderi. Sansa ber Robb om å komme til King´s Landing og knele for kong Joffrey, og hele brevet stinker av Cerseis jernvilje, men Arya kjenner ikke bakgrunnen for det og kan komme til å vende seg ytterligere mot storesøsteren. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om alt dette, det virker litt påtatt, egentlig. Men jeg skal vente og se hvor historien går før jeg dømmer den for hardt.

SAM OG GILLY

 



Sam, du burde høre litt mer på Gilly når hun leser høyt fra gamle bøker. Hun avslørte nettopp at prins Rhaegar (eller "Ragger") annullerte ekteskapet med Elia Martell og giftet seg med Lyanna Stark i en hemmelig seremoni i Dorne! Jon Snow er altså ikke en løsunge i det hele tatt, men den ektefødte sønnen til Rhaegar Targaryen og dermed tronarving i Targaryen-rekken. Potensielt store nyheter, som gikk Sam hus forbi fordi han var så lei av de høye herrer i The Citadel og deres ignorante oppførsel. De valgte å overse nyhetene fra Bran, men Sam vet - i likhet med Jon og de andre i The Night´s Watch - at dette er en reell trussel, og at faren er større enn noen gang. Han pakket derfor sammen, stjal masse bøker og skriftruller og reiste derfra i nattens mulm og mørke. Hvor skal han nå, da? Til Horn Hill? Til Jon? Eller tilbake til The Night´s Watch?


JON & CO.





 


Her er vel den delen av episoden som virket mest forhastet og uten altfor tydelige begrunnelser. Men først fikk vi et helt utrolig møte mellom Jon og Drogon (var det noen som sa: How to Train Your Dragon?) som ga meg herlige frysninger på ryggen. Det kan jo godt tenkes at Drogon merker at Jon er en "slektning", og at kongen i Nord en dag får ri på en drage? I kamp mot The White Walkers? (Pleeeaaase?)

Men altså; helt fra de får brevet fra Bran om at De dødes hær er på vei mot Eastwatch, ble denne historietråden litt tynn og vanskelig å få tak på. Hvorfor dro de egentlig til King´s Landing? Og hvorfor i all verden rekrutterte Davos Gendry, av alle mennesker? Jeg liker Gendry, og det er kult at han er tilbake i serien og alt det der - men hva som foregikk oppi hodet til Davos, er for meg en gåte. Gendry er en av kong Roberts løsunger, han er en sympatisk kar og flink til å smi, så kanskje han kan smi noen gode våpen til bruk mot the White Walkers? Eller kanskje han har en hittil ukjent rolle å spille? Men hvordan kunne Davos vite akkurat det? Det virket som om grunnene hans var noe á la "vi trenger noen folk til et farlig oppdrag, jeg vet om en fyr som er veldig god til å ro, om ikke annet". Og så slenger vi på Thoros of Myr, Beric Dondarrion og The Hound, bare fordi det passer sånn.

Så nå er de altså sju stykker som har reist nord for Eastwatch på et oppdrag så hasardiøst og dumdristig at det bare kan ende fryktelig galt: Jon, Jorah, Tormund, Gendry, Thoros, Beric og The Hound. Ut fra promo-en for neste episode blir det store kamper mot De dødes hær (altså, hva trodde de skulle skje, liksom?) og jeg frykter at én eller flere av dem kommer til å dø. Jon vil helt sikkert overleve, likeså Tormund og The Hound, rett og slett fordi det føles som historiene deres ikke er ferdig fortalt ennå. Og Gendry har nettopp kommet tilbake, så hvorfor drepe ham etter én episode? Den som følger med, får se.

Det kan nok virke som om jeg mislikte store deler av "Eastwatch", men det stemmer ikke helt. Jeg koste meg med mange av scenene, det er bare noe med tempoet og med grunnene til at ting skjer som plager meg litt. Handlingen kjennes ikke så organisk som den har gjort før, det går for fort, og det legges ikke nok grunnlag for avgjørelsene folk tar. Men jeg har tro på at serien kommer til å rette opp i noe av dette - slik de har gjort før. Dog merkes det at slutten nærmer seg og at vi nå har beveget oss langt forbi George R.R. Martins bøker (ikke ser det ut til at bok 6 kommer ut på en god stund, heller, sukk).