Regnfull lørdag på Falkenuten

I morges var det ikke mye som innbød til lang fottur i fjellet, akkurat. Regnet silte uavbrutt, og utsikten fra den fine hytta vår var omtrent like grå som en trist mandagsmorgen i november. Men vi tok en bedre frokost og så været litt an - lillebror sov luren sin inne, mannen min stakk ut for å finne ut hvor det var fint å gå tur i Raulandsområdet, og da minstemann våkna stakk vi rett og slett ut. Regn eller ikke regn!

Vi kjørte til Rauland sentrum og fulgte en smal vei videre mot Kromviki, der vi etter hvert fant en parkeringsplass og en hellelagt sti opp mot Falkenuten, 1096 meter over havet.

Turen opp var akkurat passe lang for ungene våre, regnet ble bare til lett dryss, og det var ikke en eneste klage å høre. Etterpå sa de til og med at turen var fin, morsom og fristet til gjentagelse! Det er ikke verst, altså. Tidligere erfaringer tilsier at det ikke alltid er like lett å ha med barn på fjelltur - man kan bruke alt man har på lur av artige spørreleker, bestikkelser (gjerne i form av Kvikk Lunsj, saft eller begge deler) og ren og skjær tvang, eventuelt bønn, uten at turgleden ser ut til å melde seg. Men så skjer det noe underveis. Plutselig stilner klagesangen og spørsmålene om 'er det lenge igjen'? En liten hånd smyger seg inn i min, små føtter flyr over stokker og steiner mens munnen renner over av spørsmål, små observasjoner og dype tanker. De begynner å løpe, de flakser nedover fjellstien, ler og tuller og jubler når de finner en gyldenoransje multe eller to. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig, tross alt. For den lykken man finner på fjellet, tar man med seg i lang tid etterpå.