13 år i tykt og tynt

For 13 år siden sto jeg med en flokk viltre sommerfugler i magen utenfor Sagene kirke, nyfrisert, sminka og staset opp med brudekjole, bukett og slør, på ustø bein som ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg. Innenfor venta mannen i mitt liv, minst like nervøs. Faren min hadde en flunkende ny smoking, til og med flunkende ny bil, og han grep armen min idet orgelmusikken starta. Da dørene gikk opp, husker jeg at kirken virka så stor, og veien så lang. Men så fikk jeg se alle de blide og glade ansiktene som så på meg fra benkeradene, og jeg måtte bare smile og blunke vekk noen tårer. Og da jeg fikk se Tom der oppe, var jeg helt sikker på at dette var det rette.

 



 

 

Vi har delt så mye disse tretten årene. Man kan trygt si at det har vært oppturer og nedturer, men flest oppturer, heldigvis. Tre nydelige barn har vi fått på veien, og de gir oss så mye glede. De gjør også at vi knapt nok har et rolig øyeblikk, men det får så være! Jeg er så heldig at jeg har en mann som støtter meg uansett hva som skjer, og så har han en evne til å holde meg litt på bakken når jeg trenger det, være den trygge armkroken og den faste følgesvennen som ankrer meg fast. Ikke minst deler vi samme humor (stort sett!), interesser og preferanser, og han er en råtass på kjøkkenet! Er det rart at vi har holdt sammen, både i over 20 år som kjærester, og tretten år som herr og fru? Håper vi får mange, mange flere år, kjære!