Hverdags- og ferieglimt fra uke 32

Vi avsluttet sommeren 2017 med en tur på fjellet, og det var rett og slett helt nydelig. Foreldrene mine ble med på hytta, de koste seg sånn at de allerede har meldt seg på neste års fjelltur! Lillebror løp, gikk, satt litt i bæremeis, kastet steiner i vannet og lærte å sveive på fiskestanga. Det ble ikke noe fisk på oss, men vi har sett lemen, firfisle, hare, sauer, geiter og en drøss med fugler. Vi ble der til i går på grunn av planleggingsdagene, og i morgen er det faktisk skole- og barnehagestart! Så da kan vi nok slå fast at sommeren er over for denne gang. Litt trist, men fy søren så fin høsten kan være, også. Jeg gleder meg litt, kjenner jeg!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

 

Ten Thousand Acres of Sky

Tante Elselill sovnet stille inn natt til torsdag, fire uker etter at hun fikk diagnosen akutt leukemi. Hun etterlater seg mann, barn, søsken, barnebarn, svigerbarn og en storfamilie spredt utover Halden, Tønsberg, Drøbak, Oslo, Våler, Klæbu og Trondheim. Hun var et fantastisk positivt og omsorgsfullt menneske med smittende humør, unik raushet og verdens varmeste klemmer. Sorgen er stor i familien, og vi tenker mye på hennes aller nærmeste som nå må gå videre med et stort hull i tilværelsen.

Nå er vi på fjellet, med luftig himmel over oss og frisk luft på alle kanter. Et lite pusterom for hele familien, før skolehverdagen setter inn for fullt. Vi går turer, vi leker og spiller spill og lager mer god mat enn vi kan spise - og lar tankene vandre i omtrent samme fart som beina går langs stiene her oppe. Jeg tenker på noen av de meldingene jeg utvekslet med tante Elselill de siste ukene av hennes liv. Hun var ofte veldig dårlig og kunne ikke alltid svare på hilsenene mine, men av og til orket hun å skrive noen ord tilbake.

Du skriver så inderlig fra hjertet Ina. Jeg er gammel og du er nå en sprek 3barnsmor. Tenk så flott at DU fikk igjen helsa. Takk for gode ord, ikke alltid jeg klarer å svare.

Ja, slik var hun. Selv til det siste var hun opptatt av at alle rundt henne skulle ha det bra. Jeg håper du har det godt der du er nå, tante. Hvil i fred, vi savner deg så inderlig. ❤

Ikke akkurat silkeføre

Snø, sol, fjell og vidder. Lukta av klister og solkrem. Påskestemning, svette i skiløypa, after ski på terrassen, svigermors festmiddag, akekonkurranse, spill, lek og moro. Lesestund i sofaen om kvelden, med et glass god rødvin i hånda. Det var i fjor, det.

I år blir jeg hjemme i vinterferiehelga, jeg er nedsylta i jobb, og må vinke farvel til hyttetur denne gangen. Mann og barn dro av gårde i ettermiddag, og det var ekstra kjipt fordi lillebror har begynt å bli syk. 'Å, jeg er så sliten, mamma', sa han og la seg tungt ned i fanget mitt med febervarm panne. Lille vennen min. Han får det selvsagt helt fint, hytta har utmerkede forhold, og farmor blir sykepasser hele helga mens de andre går på ski. Men det er litt ekstra sårt å sende familien bort på vinterferie når veslegutten min er tufs. Jeg får nøye meg med å se på bilder av nydelig skiføre, grilling av pølser på bål og blide solbrillefjes på terrassen. Og så blir det nok litt mer arbeidsro å finne et par dager framover? Jeg krysser i hvert fall fingrene for at lillebror kommer frisk og feberfri hjem igjen på søndag.

Ønsker alle en god helg, på fjellet, på ski eller hjemme - eller et helt annet sted!

Hverdagsglimt fra uke 31 og 32

Hverdag, ja. Det føles ikke som om vi har hatt en helt vanlig hverdag her på aldri så lenge. Naturligvis på grunn av skoleferien, som snart er over (i dag og i morgen er det planleggingsdager, og på onsdag starter de eldste i 5. og 7. klasse), men også på grunn av sykdom. Lillebror er feberfri, men er liksom ikke helt seg selv ennå, det virker som han plages med et eller annet. Leggingen har blitt vanskelig igjen, og appetitten er tidvis nokså laber. Likevel ble det en veldig fin fjelltur på oss i helga, med akkurat passe lange turer og mye hyttekos.

Her er noen glimt fra ukene som gikk:

Glimt av sommervær mellom alle regndagene!

Fargerik barnehagekunst.

Tester ut farfars fiskerhatt :)

Briotog er det beste som fins.

Aner ikke hva vi ler av, men gøy var det!

På vei til fjellet en grå fredags ettermiddag.

Morgenstund på hytta <3

På vei opp til Falkenuten.

Ikke så aller verst utsikt!

Her er hytta vi bodde på ved Vierli turistsenter :)

Lesestund for mor.

En tur på Barnas seter søndag formiddag.

Litt større sjakkbrett enn vi er vant med ;)

Storesøster plukker blomster.

Vi rakk en tur til Oksatjønn før vi skulle reise hjem!

Fjellvandrerne :)

Geitrams, myrull og hyttegrend

Utsikt fra Elgsjø, der vi spiste middag

- som så ofte før når vi kjører i de traktene.

Regnfull lørdag på Falkenuten

I morges var det ikke mye som innbød til lang fottur i fjellet, akkurat. Regnet silte uavbrutt, og utsikten fra den fine hytta vår var omtrent like grå som en trist mandagsmorgen i november. Men vi tok en bedre frokost og så været litt an - lillebror sov luren sin inne, mannen min stakk ut for å finne ut hvor det var fint å gå tur i Raulandsområdet, og da minstemann våkna stakk vi rett og slett ut. Regn eller ikke regn!

Vi kjørte til Rauland sentrum og fulgte en smal vei videre mot Kromviki, der vi etter hvert fant en parkeringsplass og en hellelagt sti opp mot Falkenuten, 1096 meter over havet.

Turen opp var akkurat passe lang for ungene våre, regnet ble bare til lett dryss, og det var ikke en eneste klage å høre. Etterpå sa de til og med at turen var fin, morsom og fristet til gjentagelse! Det er ikke verst, altså. Tidligere erfaringer tilsier at det ikke alltid er like lett å ha med barn på fjelltur - man kan bruke alt man har på lur av artige spørreleker, bestikkelser (gjerne i form av Kvikk Lunsj, saft eller begge deler) og ren og skjær tvang, eventuelt bønn, uten at turgleden ser ut til å melde seg. Men så skjer det noe underveis. Plutselig stilner klagesangen og spørsmålene om 'er det lenge igjen'? En liten hånd smyger seg inn i min, små føtter flyr over stokker og steiner mens munnen renner over av spørsmål, små observasjoner og dype tanker. De begynner å løpe, de flakser nedover fjellstien, ler og tuller og jubler når de finner en gyldenoransje multe eller to. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig, tross alt. For den lykken man finner på fjellet, tar man med seg i lang tid etterpå.