Fargo S02E10 'Palindrome'

Så var vi altså ved slutten av Fargos andre sesong, og jeg er full av beundring og ikke så rent lite vemod over å skulle si farvel til dette universet. Farvel til alle de karakterene vi har lært å kjenne i løpet av disse ti ukene. Forrige episode var som et kaotisk fyrverkeri, mens denne var mer saktegående og ettertenksom.



Det gledet meg stort at Betsy ikke var død likevel, og at livet i Solverson-familien ser ut til å fortsette omtrent som vanlig, i hvert fall i en viss tid framover. Betsys drøm, som hun har mens hun ligger der helt utslått, var forresten et stort høydepunkt for meg. Å se Allison Tolman og Keith Carradine igjen gjorde meg rett og slett intenst lykkelig.

Det gikk ikke fullt så bra for Ed og Peggy, og mens han måtte gi tapt for skadene sine, og like før hadde et øyeblikk av klarsyn der han innså at de ikke passet sammen, klamret hun seg til sin versjon av virkeligheten, og nektet å gi slipp. Det hersker ikke lenger noen tvil om at Peggy er rimelig loco, men alt var rørende og overbevisende levert av fenomenale Kirsten Dunst.



Hanzee slapp nok en gang unna, og er ute etter å bygge seg opp et nytt liv, med ny identitet og nytt utseende. Mike Milligan, som trodde han skulle bli den nye kongen på haugen, ble henvist til et trangt kontor i Kansas City-syndikatets hovedkvarter, og bedt om å klippe seg og få på seg noen skikkelige klær. Ikke akkurat det han ventet seg, men når har Fargo gitt folk det de venter seg?



Jeg kommer til å savne disse rare, morsomme, tragiske menneskene og den atmosfæren Fargo-universet har etablert. De gode nyhetene er at det blir en sesong 3, som skal finne sted fire år etter hendelsene i sesong 1, men uten de samme skuespillerne som den gangen. Ifølge serieskaper Noah Hawley kommer den ikke før i 2017, men jeg tipper den er verdt å vente på!