Ny runde

Så var vi der igjen. Rett etter å ha pakket svømmebagen til lillegutt og meg i går ettermiddag og begynt på en siste, avsluttende jobbeøkt, fikk jeg telefon fra barnehagen. "Vi har en veldig varm gutt her", lød stemmen til pedlederen. Gutten holdt på å koke over, stakkars. Da jeg kom halsende for å hente ham, satt han der som en glødelampe og kunne sikkert ha varmet opp et helt hus. Feber er aldri gøy, og spesielt ikke når de små blir så slappe og pjuske at de ikke er til å kjenne igjen. Han lå stort sett på fanget mitt i hele går ettermiddag, vi så på Lille Jack til krampa tok oss, og til slutt sovna han i armene mine.

Lille vennen. Det er neimen ikke lett med barnehagestart. Etter som jeg husker, var det temmelig ille de første årene storesøsknene gikk i barnehagen også. Og med to små ble det til sammen ganske mange dager med syke barn på fanget - enten den ene, den andre eller begge to. Og selv om det aldri passer, og man blir frustrert både av å ha en liten en som plages, og av å ikke få gjort det spor på jobb, er det litt koselig også. Den varme kroppen som ligger i armene mine og har det trygt og godt. Hvilepulsen tar over for stresspulsen. Verden får gå sin gang i noen dager, nå er det minsten som trenger kos og trøst, helt til han kvikner til igjen. Og selv om jeg nødig vil juble for tidlig, i fare for å gå på en smell, er han bedre allerede i dag. Mye taler for at dette er en reaksjon på MMR-vaksinen han fikk forrige uke, og vi håper at det går kjapt over - han har ikke hatt noen andre symptomer enn feber, og den er mye lavere nå. I skrivende stund er han tilbake til sitt klatrende, bablende jeg, og fyker fornøyd rundt med telefonen min .

God helg!