Fargo S02E01 'Waiting for Dutch'

Jubel og fryd - Fargo er tilbake! Det var fantastisk å la seg suge inn i dette særegne universet igjen, og da vi benket oss foran skjermen forleden kveld for å få med oss premieren på sesong 2 på HBO Nordic, opplevde jeg noe som skjer svært sjeldent når jeg ser på TV. Jeg tok ikke øynene fra skjermen en eneste gang i løpet av de 50 minuttene episoden varte, og var fullstendig oppslukt av alt det som foregikk. Så vidt jeg kan se, har ikke serien lidd noen nød av å skifte skuespillere, historie og tidsalder - komplett med 70-tallsklær, -hår, -stil og fargepalett. Den er fortsatt like uovertruffent mørk, morsom, blodig og besnærende som i sesong 1, og jeg elsker det!

Denne bloggposten skulle egentlig vært oppe på torsdag, men så kom det sykdom i veien. Planen er dog å komme med en anmeldelse av ukas Fargo-episode enten torsdag kveld eller i løpet av fredagen, de neste 9 ukene.

 

Starten på episoden var så herlig sær at jeg bare måtte le. Vi befant oss på filminnspillingen av en eller annen Ronald Reagan-film, om slaget ved Sioux Falls, og ting tok tid. Indianerhøvdingen sto og ventet, statistene begynte å fryse og be om tepper, og det skjedde ikke stort. Men dette er nok ikke det siste vi ser av disse folka.

 

Deretter møter vi den lokale mafiaen, ved stakkarslige, klønete Rye Gerhardt (Kieran Culkin), som knives med brødrene sine om makten, far Otto som litt etter introduksjonen sin får hjerteinfarkt, og mor Floyd. Ryes forsøk på å påvirke en dommer går forferdelig galt, og dermed begynner snøballen å rulle. Sekvensen på Waffle Hut var mesterlig iscenesatt, i all sin gru. Og det som kom etterpå var like sært og erketypisk Fargo som det kan få blitt - Rye ser noe som kan ha vært en UFO, og blir deretter truffet av en bil.

 

Jeg likte Patrick Wilsom som Lou Solverson allerede fra første scene, og den kreftsyke kona hans (spilt av Christin Milioti fra How I Met Your Mother) var også sympatisk og fin. Da Lou og svigerfaren hans (Ted Danson) ankom åstedet, føltes det som om de hadde en god dynamikk mellom seg, og en viss forhistorie, som vi bare får små biter av. 

Videre treffer vi Peggy og Ed Blomquist (Kirsten Dunst og Jesse Plemons), et helt vanlig par som sliter med å få barn, og som spiser en hverdagslig middag og småprater litt før det brått avsløres at det var Peggy som kjørte på Rye, og at han befinner seg ute i garasjen deres. Hardt skadet prøver han å angripe Ed, og basketaket ender med at han dreper Rye (enda et eksempel på at i Fargo, kan mannen i gata plutselig bli morder, og gjøre ting han aldri hadde drømt om). De bestemmer seg for å skjule liket og late som ingenting. Det kommer helt sikkert til å funke som en drøm.

Vi stifter også bekjentskap med to venner av Lou, som spiller bingo og diskuterer konspirasjonsteorier, og får et glimt av et forbrytersyndikat fra Kansas City, som planlegger å ta over Gerhardt-familiens territorium. Det går mot flere skjebnesvangre, blodige og bisarre sammenstøt, med andre ord. Jeg er med!