På egne bein

Så har altså babyen vår ugjenkallelig blitt barnehagegutt, og det har heldigvis gått over all forventning. På en måte er det fryktelig rart at han har begynt i barnehage, men på andre måter er det helt på sin plass. Han er en superglad, sosial gutt som har veldig godt av å leke med andre barn, få nye impulser og lære både nyttige og unyttige ting. Denne uka har han vært der i tre dager, og selv om han var en smule skeptisk helt i starten, tødde han fort opp og var bare et stort glis resten av dagen. De ansatte i barnehagen kommenterer hele tiden hvor blid og glad han er, og det er veldig godt å høre!

Det er betryggende å se hvor mye han koser seg på småbarnsavdelingen, og leker fint ved siden av de andre barna. Spise gjør han også - store mengder brødskive og melk, ifølge rapportene. Det eneste han ikke var så ivrig etter på fredag, var å sove der. Men hele settingen var nok ganske uvant for ham, selv om han hadde både smokken og kosekluten sin. Forhåpentligvis går det bedre på mandag, for han blir temmelig sliten etter en tilnærmet full dag i barnehagen. Fredag ettermiddag var han både usedvanlig trøtt, usedvanlig sulten og usedvanlig grinete, og fikk legge seg rekordtidlig.

Ikke bare har han nådd en milepæl denne uka, ved å starte i barnehagen, men i dag har han også begynt å gå litt! De aller første skrittene er noe stort, det er ikke til å komme fra. Først var det bare et lite skritt helt ut av det blå, deretter gjentok han kunststykket flere ganger, og ble bare tøffere og tøffere. Han var oppe i sju skritt før leggetid! Det er bare å innse det, lillegutt begynner å bli stor. Samme hvor mye vi gjerne skulle ha bremset ned tiden - snart løper han rundt og holder oss i ånde non-stop.