Kvinneguidens skrivekonkurranse

Tidligere i år sendte jeg inn et bidrag til Kvinneguidens store skrivekonkurranse, og var så heldig å komme til finalen. I innlegget mitt skrev jeg om mine erfaringer rundt amming og flaskemating av vårt tredje barn. Den første tiden med lillebror var nemlig ganske tøff. Jeg fullammet ham, men han gikk veldig sakte opp i vekt, og jeg var plaget med treg utdriving, tette melkeganger og en kjedelig tendens til å få brystbetennelse. Til slutt, da alt var prøvd, begynte vi med morsmelkerstatning i tillegg til amming - såkalt delamming. Det funka helt fint i litt over et halvt år, og han la på seg så mye at han til slutt så ut som en liten Michelinbaby. Men etter hvert fikk vi trøbbel med biting i puppen, sykdom, puppenekt og dårlig melkeproduksjon, og jeg måtte legge ned meieriet etter 8,5 måned. Det kostet meg mye å innse at det var over. Jeg hadde jo ammet de to største barna til de var 15 måneder, og selv om vi hadde litt problemer innimellom, fortsatte vi til vi kom til en naturlig avslutning. Dette var noe annet. Jeg hadde et meget sterkt ønske om å fortsette å amme, og gi lillegutt alle helsegevinstene fra morsmelka, men det gikk altså ikke, og det var veldig sårt for meg. Han nektet å ta puppen, uansett hva jeg forsøkte. Men det gikk bra likevel. Nå er han en frisk og fin gutt på snart 14 måneder, som 'prater' som en foss, er blid som en sol og elsker å kose.

Veldig fersk lillebror i fjor sommer. Liten, myk og sårbar.



Jeg er på ingen måte noen ammemotstander, eller hva det nå heter. Amming er utrolig fint og koselig, når man får det til. Og jeg har opplevd så å si alle problemene man kan støte på når det gjelder amming. Men det er flere sider i denne debatten enn bare for og imot, enten/eller. Det jeg ønsket å få fram, var mellomtingen. Vi hadde tross alt et halvt år hvor delammingen fungerte fint. Og det er mange nyanser her - mange måter å gjøre ting på, uten at noe nødvendigvis er rett eller galt. Hovedsaken må jo være at babyen er mett, legger på seg og er fornøyd. Og at mor ikke sliter seg helt ut i forsøket på å få ammingen til å gå på skinner. De fleste som ender opp med flaskemating etter korte eller lengre perioder med amming, har gjort alt de kunne, og antakelig mye mer enn det også, før de ga seg. De er ikke dårlige mødre. De er faktisk svært gode mødre, akkurat som de som ammer lenge og vel.

Innlegget mitt kan leses her. Beklageligvis ble overskrift og undertittel litt uheldige, og fanget ikke helt opp det jeg ville si. Det høres ut som jeg ikke ammet i det hele tatt, og er sinna på dem som dømmer meg for det. Slik er det ikke. Svært få har ytret noe som helst, men de gangene det har kommet kommentarer, har det bunnet mest i uvitenhet og dårlig impulskontroll. Bare så det er sagt.