Pusterom

Når man er småbarnsmamma, er det ikke alltid så lett å få tid for seg selv. Det henger stadig en liten tass i buksebeinet, og når han ikke er der, klatrer han gjerne inn i oppvaskmaskinen, drar ut det som er i kjøkkenskuffene (luringen vår greier til og med å få opp noen av barnesikringene) og finner på nye hyss, som det heter i Emil i Lønneberget.

Det er nok av andre ting å ta seg av ellers, også. Skolebarna skal ha hjelp med lekser, lurer på mange rare, fine ting og havner stadig i småkrangler seg imellom - i tillegg til den evinnelige somlinga, da. Distré og vimsete kunne vært mellomnavnene deres. 

Så er det kanskje ikke så rart at en liten stund for seg selv er mangelvare. Jeg kan ikke huske sist jeg greide å sette meg ned i sofaen og drikke en kopp kaffe før den ble kald, eller når jeg fikk spise middag uten ørten avbrytelser. Det er helt greit, det hører jo mammalivet til, men gud, så godt det er å bare forlate huset, til tross for regnvær, og dra på joggetur!

Her løp det rådyr for bare noen sekunder siden.

Vått, rått og flott.

Morgenjoggeturene mine har jeg måttet bytte ut med kveldsturer, og skogen har blitt erstattet av en grusvei langs noen jorder. Rett og slett fordi det har vært veldig vått i det siste, og skogsstiene er som gjørmebad. Men her hvor jeg har begynt å jogge i det siste, i nærheten av Frogn kirke, er det veldig fint. Jeg så til og med fire-fem rådyr som løp over jordene i kveld!

Høstfargene har så smått begynt å komme!

Jeg har jo nærmest gjort det til en sport å løpe når det er meldt det aller verste ekstremværet, og jeg har blitt temmelig våt på enkelte turer, men i dag hadde jeg flaks og fikk ikke en regndråpe på meg. Hvor er hu' Petra, mon tro?

Siden jeg var syk forrige uke, og fortsatt er litt sliten i kroppen, tok jeg det rolig og løp ca. 3,5 km i kveld, i godt tempo. Bare meg, en podcast på øret, joggesko på beina, veien og naturen. Himmel!

Og da jeg var ferdig, hadde det så å si blitt mørkt. Tydelig at det er høst, og at kveldene kommer tidligere og tidligere. Nå er jeg vel hjemme, og slapper av etter en varm dusj. God natt!

Vel overstått.

Hverdagsglimt fra uke 37

Forrige uke var sørgelig preget av at mor var forkjøla og nedsylta både i jobb, snørr og gørr. Det ble ikke tatt så mange bilder, akkurat - men vi har bl.a. et lyspunkt i at storebror lagde middag på egen hånd onsdag ettermiddag (en nydelig spaghetti bolognese), en fin tur på babysvømming, første hårklipp, leking, baking og litt tur og natur. Ellers ble det innsamling av klær og ting til flyktningene, som ble levert inn til Dråpen i havet i helga. Det nytter!

I dag har jeg vært av gårde og stemt - håper dere også har brukt stemmeretten! Godt valg :)

Her er noen glimt fra uka som var:

Lillebror leker med den store hunden sin :)

Storebror står for middagen ...

... og lillebror tar seg av spisingen!

Vakker morgenhimmel.

Lillebror i gangene på Catosenteret før babysvømming.

Lille vennen i barnehagen <3

Minstens første hårklipp! Det var ikke lett, hihi :D

Klær, sko, tepper, bamser og bæresele til flyktingene.

Levert til Dråpen i havet, avd. Follo.

På tur til maisplukking.

Storesøster har bakt brownies!

Mor har bakt speltbrød.

Democracy this way :)

Markens grøde

Det er ubestridelig høst. Ute blåser det kjølig, det er regn i vente og mørket siger på. Inne viser kalenderen at vi snart er midtveis i september, og de mest ivrige (for all del; ikke meg!) har begynt å skrive julegavelister.

Høsten er deilig, og det er ikke uten grunn at det er min favorittårstid! Først og fremst; null pollen. Ikke noe snø. Flotte høstfarger og klar, skarp luft. Trær og busker gir bær og frukt, og på jorder og åkre modnes det som ble lagt i jorda da vårsola begynte å varme. De siste årene har vi pleid å dra til Haneborg gård her i Frogn for å plukke mais og andre grønnsaker. Det finnes vel ikke noe bedre enn fersk, nykokt mais med smør og salt på? Nam, nam!

Siden vi ikke hadde noe spesielt fore i dag, bestemte vi oss for å ta den årlige selvplukkturen til Tomter. Først sikret vi oss litt aspargesbønner, gulrøtter, neper og beter, før vi kastet oss over maisåkeren. Her gjelder det å kjenne godt etter om kolben er spiss eller rund i tuppen; er den spiss, så la den stå - da er den ikke moden ennå. Vi fylte 3 poser med herlig, gyllen mais før vi sa oss fornøyde.

De har også en gårdsbutikk der man får kjøpt flere typer grønnsaker, bl.a. gresskar og løk. Vi forsynte oss litt her også, og avsluttet med å legge noen av maiskolbene våre på fellesgrillene som var satt opp ved kaféen. Her solgte de også vafler og kaffe, i tillegg til at noen musikanter fra Kulturskolen plutselig dukket opp og underholdt alle som var der! Herlig :)

Nå har vi spist enda mer mais, lagd god lapskaus av alle grønnsakene og fylt to skuffer i fryseren med Tomtermais. Best i verden (i hvert fall i Follo)!

Hodet over vannet

Det er for dårlig, rett og slett, at jeg ikke har oppdatert bloggen på mange dager. Denne uka har alt stort sett dreid seg om å komme i havn med bokinnlevering, bli kvitt forkjølelsen, lage mat (og tørke opp mat, vaske mat fra gulvet under lillebrors stol osv) og hindre at huset blir sugd inn i et svart hull av rot. Alt mens sterke bilder fra flyktningkrisen farer over netthinnen med jevne mellomrom.

Men jaggu er det fredag alt, jaggu ble boka levert (noen oversettelser føles lengre og tyngre enn andre, og dette var en av dem), jaggu dro basseluskene sin vei til slutt, og attpåtil er det sol og flott septembervær!

Håper alle får en deilig helg, vi skal nyte litt ro og fred og samle sammen klær og andre ting til flyktningene. Til slutt vil jeg gjerne dele et dikt av danske Henrik Nordbrandt, som sto i avisa Politiken denne uka. Tankevekkende og hjerteskjærende i disse dager:

Hverdagsglimt fra uke 36

Nok en uke har rast forbi i dundrende fart - og brakt med seg en real forkjølelse for min del. Det går i tett nese og bihuler, hodepine, hoste og lett feber, og jeg kan bare anta at dette er noe som inngår i velkomstpakken til barnehagen. En plagsom bivirkning som forhåpentligvis snart går over.

Ellers har det vært en til tider våt uke, ispedd trening, babysvømming, kos, kinobesøk, bursdagsfeiring for pappaen min og - som nevnt over - host, host, snufs, snufs. 

Her er noen glimt fra uka som gikk:

Triller hjem fra barnehagen :)

Grøtspising

Tidlig en regnvåt morgen

Fargerik laksemiddag, nam!

Utsikt på joggetur onsdag kveld

Regn og sol om hverandre = regnbue(r).

Lille kylling på babysvømming <3

 

Klarvær

Lært seg å grise/spise!

Kinotur lørdag formiddag. Kjempebra film!

Søskenkos :)

Storebror baker rundstykker til søndagsfrokosten.

 

Se, så fine de ble!

Moro med bursdag og ballong!

Leker med lille kusine i bursdagen til bestefar :)

Gutten på stranda

Jeg har vært kvalm og på gråten i flere dager. Helt siden jeg så bildet av den lille treåringen som ble skylt i land på en strand i Tyrkia. Som et stykke vrakgods. Det skjærer langt inn i sjela, og jeg greier nesten ikke å se på bildet. Men jeg tvinger meg selv til å gjøre det likevel, selv om det gjør meg så inn i hampen fortvilet, lei meg og sint. Aylan, gutten som mistet livet på havet i et desperat forsøk fra familien hans på å nå et bedre liv, fortjener den respekten av meg.

Bildet er grusomt. Noen mener at det å vise bildet er grusomt. Men det som egentlig er grusomt, er at en tre år gammel gutt ligger død på stranda, i stedet for å få hjelp. At han var livredd. At han ropte på mamma, uten å bli hørt. At han, og tusenvis av andre barn, mister livet på denne måten.

Det kommer så ufattelig nært. Jeg har selv en liten gutt, og tanken på at dette foregår der ute i verden, ikke så langt fra oss i vår trygge, norske hverdag, er ikke til å bære.

På Facebook og på andre sosiale medier er det nå mange som engasjerer seg, og det er godt. Flyktningene fra Syria ønskes velkommen til Norge, og mange samler inn klær, leker og andre ting. Kanskje gjør dette horrible synet noe bra - gjør hjertene våre litt større, perspektivet litt bredere. Her i Follo er det også en slik organisasjon - Dråpen i havet, avdeling Follo - som har en egen Facebookgruppe. Akkurat nå venter jeg bare på at de skal legge ut info om hva de har mest behov for, så skal jeg gi det jeg kan.

Verden blir så liten når alle knyttes sammen på sosiale medier. Den vesle gutten på stranda kunne vært en av våre egne. Og jeg klarer ikke å la være å gjøre noe, selv om det er aldri så lite i den store sammenhengen. Noen avlagte klær og sko, en bamse, en gammel bæresele. Donere en sum til Flyktninghjelpen. Gjør jeg det for å kunne føle meg bedre selv? Kanskje. Men også fordi jeg er et medmenneske. En mor. Og når jeg henter sønnen min i barnehagen etterpå, skal jeg knuge ham inntil meg og prise meg lykkelig over at han er her hos oss, og at vi er friske og har det bra.

Håp og drømmer, druknet i havet og skylt i land.

Spise selv

Når man har små barn, skjer det gjerne noe nytt hele tiden. Utviklingen går i rykk og napp, plutselig mestrer de noe de ikke har greid før, kommer med nye ord, går et par skritt, står og hopper og danser, opererer mammas iPhone med den største letthet, eller 'synger' sanger, komplett med en liten melodi og komplett uforståelig tekst.

Denne uka var - i tillegg til snørr- og hosteuka - den store spise selv-uka. Han grep skjea da vi serverte kveldsgrøt på mandag, og har nesten ikke sluppet den siden. Prøver man å mate ham, blir han illsint. Men om han får smekke rundt halsen, skje i hånda og mat foran seg, er han veldig ivrig og har kommet langt med teknikken på bare noen dager. Den første gangen vi lot ham spise middag selv, starta det ganske lovende, med noen prøvende skjeer som på mirakuløst vis traff munnen opptil flere ganger. Så veivet han skjea opp i håret, la den ledige hånda oppi skåla med mat, kastet litt av det rundt seg for å sjekke hvor langt det kunne fly, og snudde like godt hele skåla opp ned. Da var det på tide å si takk for maten, tørke bort det ekstra skjegget av middagsmat som hadde samlet seg på haka, tømme plastsmekka for udefinerbare rester og starte en omfattende oppryddingsaksjon. Å la barna spise selv er ufattelig grisete, men nødvendig. Dette stadiet er første skritt mot en mer selvstendig gutt, som etter hvert skal lære seg å gjøre det meste selv. Vi ... eeehh ... ser fram til den dagen han vil kle på seg selv. Husker fortsatt veldig godt hvordan det var med storesøster, og hvor mange morgener vi startet med 'ok, du kan kle på deg selv' og endte opp med 'hei, du kan ikke gå med begge beina i samme buksebein' eller 'hvis du ikke tar på deg resten av klærne snart, må mamma gjøre det' - fulgt av en trassig liten toårings beste/verste hyl.

Men akkurat nå er det spising som gjelder, og i dag var griseriet faktisk på et mer moderat nivå. Litt mer av maten havnet i munnen (tror jeg). Klærne overlevde, og håret fikk ikke et ekstra lag av tomatsaus. Ser man det! Tidlig krøkes og alt det der. Det er bare å utruste seg med vaskeklut, kost og mopp til hvert måltid, og vente til det går over.