Hipp, hipp hurra!

27. juni er en stor dag her i huset. Storesøster og lillebror har bursdag, like så godt på samme dag, og det må naturligvis markeres! På denne dagen for 12 år siden hadde jeg nettopp blitt tobarnsmamma, lillejenta vår kom i full fart i bilen på vei til sykehuset, og jeg var både sjokkert og lykkelig. Og snuppa var jo bare helt nydelig!

Nøyaktig åtte år senere ble jeg mamma for tredje gang, til en nydelig gutt som nå har blitt fire år! Han ble født hjemme, med to superdyktige jordmødre til stede, og selv om det tok lang tid, var premien vel verdt å vente på. Han flyttet straks inn i hjertene våre, storesøsknene var så stolte, og selv var vi enormt glade og lettet. Familien vår har vokst seg stor og flott, og kjærligheten favner heldigvis om alle sammen. 

Så gratulerer så mye med dagen, kjære barna mine! Det var slett ikke planlagt at dere skulle dele fødselsdag, men det er nå ganske fint at det ble sånn. Og i dag heiser vi flagget til topps og synger bursdagssangen - to ganger! 

Det mest dyrebare vi har

Forrige torsdag var det en alvorlig hendelse på praksisskolen min, en hendelse som førte til mye bekymring og usikkerhet. Skolen håndterte det bra, det er nå en sak for politiet og det er ingen grunn til å tro at det var mer enn en uheldig enkeltepisode. Men jeg kan ikke nekte for at det har preget meg og fått meg til å tenke på alle slags scenarioer nå i etterkant. For hva gjør vi som lærere og medmennesker hvis vold, trusler eller terror rammer? Under denne ukas allmøte gikk vi gjennom kriseplanene skolen har i de ulike tilfellene, og etter det begynte selvsagt tankene å kverne enda mer. Hvordan beskytter vi de mest dyrebare av alle, barna våre? De som skal overta jorda og framtida?

Denne uka kom det også en urovekkende melding om ting som har skjedd rundt barnehagen til lillebror. Jeg var litt på tuppa fra før av, så jeg ble ganske satt ut av denne beskjeden. Det finnes mennesker som ikke vil barna våre vel, barn og unge og voksne som ikke vil hverandre vel, det er en kjensgjerning og noe man bare må forsøke å forholde seg til på daglig basis. Men hvem vet hvordan man reagerer i det øyeblikket noe skjer, være seg vold, overgrep, alvorlige trusler eller terror? Vil man fryse til og bli helt handlingslammet? Vil man flykte, eller vil man ta opp kampen? Vil man greie å gjøre "det riktige" i den aktuelle situasjonen? For meg er det sånn at hvis jeg vet helt konkret hva jeg må gjøre, bidrar det til at jeg føler meg roligere. Når hjernen tumler med sånne "hvisomatte-dersomatte"-tanker som bare eskalerer til usannsynlige høyder, må jeg bare puste med magen og tenke nøye gjennom alle eventualiteter. Planlegge så godt jeg kan. Snakke med de rundt meg. Føle at vi står sammen.

Men hva med alt det vi ikke ser, vi som er i skolen? Hva med den skjulte volden og truslene, den som for all del må holdes hemmelig, men som gnager og tærer på sjelen til den som blir utsatt for det og setter evige spor? Hva med de elevene som blir mobbet i det skjulte, enten på skolen eller på nettet, hva med de som opplever trusler, vold eller seksuelle overgrep i hjemmet sitt, i nære relasjoner, fra de som egentlig skulle ha passet på dem som det mest dyrebare i verden? Det er fort gjort å fokusere på trusler man kan se og erfare med egne sanser. Den virkelige utfordringen er å kunne se slike ting som dette, å kunne se at et barn eller en ungdom ikke har det godt, og forsøke å hjelpe.

For hvis jeg som kommende lærer kan hjelpe ett av disse barna, hvis jeg kan si til henne eller ham at "jeg er her for deg", selv om veien mot et bedre liv blir tung og lang og vanskelig - ja, da vil alt dette være verdt det.

Streptokokker

I det øyeblikket legen tittet inn i halsen til lillebror, var saken klar. "Helt tydelig streptokokkinfeksjon." På laboratoriet ble det tatt flere prøver, CRP lå på 95, og halsprøven ble også etter hvert positiv. Ikke rart gutten har sagt "aua!" og tatt seg til munnen/halsen når han prøver å spise! Spising har det i det hele tatt blitt lite av siden mandag. Han har hatt feber på rundt 40, ligget og døst på fanget og knapt nok orka å se på Lille Jack og Peppa gris - og det sier litt. Han har hatt en temmelig stygg hoste, og noe sa meg at det måtte et legebesøk til for at dette skulle bli bedre. Så nå har vi en skikkelig festlig jobb foran oss - eller rettere sagt; jeg har en festlig jobb foran meg, for mannen min skal reise bort i tre dager - nemlig å gi ham antibiotika som smaker helt pyton fire ganger pr. dag i en uke. Første forsøk utviklet seg til noe av et traume både for mor og barn, og dette er bare begynnelsen. Men forhåpentligvis fungerer det, sånn litt etter hvert. Og hva skulle man egentlig ha gjort uten den medisinen?

Tålmodig gutt på venterommet <3

 



Det virker som om vaskemaskinen vår også har pådratt seg noen uhumskheter, for nå nekter den å sentrifugere. Det er noe dritt når de moderne hjelpemidlene svikter, og jeg er full av beundring for husmødrene i gamle dager som gjorde alt for hånd, slik jeg sto her i går kveld med ulltøyet vårt. Hvor mye vann er det plass til i en ullsokk? Uante mengder, og så litt til, det kan jeg fortelle deg.

Vel, vel. Reparatøren kommer forhåpentligvis i morgen, og antibiotikaen gjør nok sitt til at dagene våre gradvis blir litt lysere og lettere. Akkurat som det skal være i mars måned, på stø kurs mot vår (og her hopper vi glatt over det faktum at det kom masse snø i dag!).

Spise selv

Når man har små barn, skjer det gjerne noe nytt hele tiden. Utviklingen går i rykk og napp, plutselig mestrer de noe de ikke har greid før, kommer med nye ord, går et par skritt, står og hopper og danser, opererer mammas iPhone med den største letthet, eller 'synger' sanger, komplett med en liten melodi og komplett uforståelig tekst.

Denne uka var - i tillegg til snørr- og hosteuka - den store spise selv-uka. Han grep skjea da vi serverte kveldsgrøt på mandag, og har nesten ikke sluppet den siden. Prøver man å mate ham, blir han illsint. Men om han får smekke rundt halsen, skje i hånda og mat foran seg, er han veldig ivrig og har kommet langt med teknikken på bare noen dager. Den første gangen vi lot ham spise middag selv, starta det ganske lovende, med noen prøvende skjeer som på mirakuløst vis traff munnen opptil flere ganger. Så veivet han skjea opp i håret, la den ledige hånda oppi skåla med mat, kastet litt av det rundt seg for å sjekke hvor langt det kunne fly, og snudde like godt hele skåla opp ned. Da var det på tide å si takk for maten, tørke bort det ekstra skjegget av middagsmat som hadde samlet seg på haka, tømme plastsmekka for udefinerbare rester og starte en omfattende oppryddingsaksjon. Å la barna spise selv er ufattelig grisete, men nødvendig. Dette stadiet er første skritt mot en mer selvstendig gutt, som etter hvert skal lære seg å gjøre det meste selv. Vi ... eeehh ... ser fram til den dagen han vil kle på seg selv. Husker fortsatt veldig godt hvordan det var med storesøster, og hvor mange morgener vi startet med 'ok, du kan kle på deg selv' og endte opp med 'hei, du kan ikke gå med begge beina i samme buksebein' eller 'hvis du ikke tar på deg resten av klærne snart, må mamma gjøre det' - fulgt av en trassig liten toårings beste/verste hyl.

Men akkurat nå er det spising som gjelder, og i dag var griseriet faktisk på et mer moderat nivå. Litt mer av maten havnet i munnen (tror jeg). Klærne overlevde, og håret fikk ikke et ekstra lag av tomatsaus. Ser man det! Tidlig krøkes og alt det der. Det er bare å utruste seg med vaskeklut, kost og mopp til hvert måltid, og vente til det går over.

Besøksdag i barnehagen

Minstemann skal begynne i barnehage til høsten, og i dag var det besøksdag på avdelingen hans. Jeg må si at det er veldig rart å tenke på at han blir barnehagegutt om noen måneder. Han er jo babyen min!

Samtidig er det litt godt. Babytiden er flott og veldig spesiell, men det er stas når de blir litt større også. Han har gått fra å være et hjelpeløst lite knøtt til å bli et morsomt lite menneske, og det er utrolig fint. Barn skal utvikle seg, det er helt naturlig, og ofte går det så fort at vi foreldre ikke henger helt med i svingene. Det er da ikke så lenge siden han begynte å åle seg litt bortover gulvet? Nå får man nesten ikke satt ham ned før han krabber av gårde i stor fart, og den nye hobbyen er å reise seg opp på oss og på alt som er tilgjengelig og prøve å klatre. Puh! Den kommende tida kan bli travel, men åh, så gøy! Han klukker av latter når han greier noe nytt, og gleden lyser lang vei. Det kommer nye små ord også. "Iss" sier han, vi er litt usikre på hva det betyr. Is, eller lys? I går sa han "uff" da han velta det fine legotårnet jeg hadde bygd. Han er ekstra morsom når han svarer med et spørrende "ehh?" når vi snakker til ham. Ellers er både mamma, pappa, hei, nam og Ba (som vi tror er storebrors navn) godt innarbeidet.

Prøv å lage frokost med han her hengende i buksa.

 

Lillegutt har fått plass i den samme barnehagen som storesøsknene gikk i. Vi var fornøyde med den den gangen, og ungene trivdes godt. Den ligger i gangavstand fra oss, rett ved siden av barne-og ungdomsskolen han etter hvert skal begynne på. Om noen år kan kanskje storebror eller storesøster gå rett over veien fra skolen om ettermiddagen og hente ham? Det gleder de seg veldig til.

 

På vei inn til besøksdag i barnehagen.

 

Da vi kom til småbarnsavdelingen i dag, var det overraskende stille og rolig. Barna som vanligvis holder til der var ute og lekte, og inne var det oss, fire barn til med sine foreldre og to barnehageansatte. Ungene var i alderen 1-2 år, og det tok ikke lang tid før de fleste var varme i trøya. Mannen min fikk en klem av ei tillitsfull lita jente, og jeg hadde på et tidspunkt tre småbarn på og rundt fanget mitt. Kjempekos. Det var masse fine leker å leke med, og ting hadde ikke forandret seg så mye siden sist vi hadde barnehagebarn.

Det blir spennende å se hvordan minstemann takler å begynne i barnehage, han er en litt stille og rolig gutt, som kan bli lei seg hvis noen hyler høyt, tar fra ham leker eller knuffer litt. Men jeg tok ham i å herse med en mindre gutt der i dag, så det er nok noe som går begge veier. Selv om det bløte mammahjertet mitt er bittelitt engstelig, tror jeg det skal gå fint, jeg. I august er han jo et par måneder eldre, og sikkert mer klar for barnehagetilværelsen enn det vi voksne er.

I gang med å leke i barnehagen

 

Best å krabbe bort til pappa, han ser litt ensom ut.

 

Vi var der i litt over en time, da begynte han å bli veldig trøtt, både av mange inntrykk og en litt for tidlig start på dagen. Det tok ikke lang tid før han slokna i vogna si på tur med mannen.