På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 



En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!

 

For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?

 

Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!

 



Pusterom

Når man er småbarnsmamma, er det ikke alltid så lett å få tid for seg selv. Det henger stadig en liten tass i buksebeinet, og når han ikke er der, klatrer han gjerne inn i oppvaskmaskinen, drar ut det som er i kjøkkenskuffene (luringen vår greier til og med å få opp noen av barnesikringene) og finner på nye hyss, som det heter i Emil i Lønneberget.

Det er nok av andre ting å ta seg av ellers, også. Skolebarna skal ha hjelp med lekser, lurer på mange rare, fine ting og havner stadig i småkrangler seg imellom - i tillegg til den evinnelige somlinga, da. Distré og vimsete kunne vært mellomnavnene deres. 

Så er det kanskje ikke så rart at en liten stund for seg selv er mangelvare. Jeg kan ikke huske sist jeg greide å sette meg ned i sofaen og drikke en kopp kaffe før den ble kald, eller når jeg fikk spise middag uten ørten avbrytelser. Det er helt greit, det hører jo mammalivet til, men gud, så godt det er å bare forlate huset, til tross for regnvær, og dra på joggetur!

Her løp det rådyr for bare noen sekunder siden.

Vått, rått og flott.

Morgenjoggeturene mine har jeg måttet bytte ut med kveldsturer, og skogen har blitt erstattet av en grusvei langs noen jorder. Rett og slett fordi det har vært veldig vått i det siste, og skogsstiene er som gjørmebad. Men her hvor jeg har begynt å jogge i det siste, i nærheten av Frogn kirke, er det veldig fint. Jeg så til og med fire-fem rådyr som løp over jordene i kveld!

Høstfargene har så smått begynt å komme!

Jeg har jo nærmest gjort det til en sport å løpe når det er meldt det aller verste ekstremværet, og jeg har blitt temmelig våt på enkelte turer, men i dag hadde jeg flaks og fikk ikke en regndråpe på meg. Hvor er hu' Petra, mon tro?

Siden jeg var syk forrige uke, og fortsatt er litt sliten i kroppen, tok jeg det rolig og løp ca. 3,5 km i kveld, i godt tempo. Bare meg, en podcast på øret, joggesko på beina, veien og naturen. Himmel!

Og da jeg var ferdig, hadde det så å si blitt mørkt. Tydelig at det er høst, og at kveldene kommer tidligere og tidligere. Nå er jeg vel hjemme, og slapper av etter en varm dusj. God natt!

Vel overstått.