Sakte, men sikkert

Enkelte ting her i livet må man bare ta litt sakte og pent. For det er i mellomrommet det skjer, i pausene, i dødtiden som ikke brukes til noen verdens ting (bortsett fra å surfe på den hersens mobilen, da). Først når man sitter, står, ligger, går og lar tankene fly hit og dit uten noen bestemt retning, modnes det kanskje en erkjennelse, eller fødes en beslutning. Store eller små ting; det har ingen betydning - det er i mellomrommet det skjer. Det er da de gode ideene kommer. Når tankene får mulighet til å hvile og hoppe litt fritt rundt. For meg skjer det ofte i dusjen, eller når jeg går tur. Kanskje spesielt når jeg går tur, og tar inn litt frisk luft og andre synsinntrykk enn til vanlig, selv om det er full vinter og kaldt og mørkt ute nå for tida.

Sånn er det også når det gjelder kroppen, har jeg funnet ut. Jeg har jo en litt trøblete kropp, kan man si. Den har vært gjennom litt av hvert, men den henger da i det minste sammen, og jeg har heldigvis blitt (nesten) kvitt migrenen jeg slet så voldsomt med i fem år. Bekken og rygg har fått kjørt seg etter tre graviditeter og fødsler og langvarig bæring og belastning, en påkjørsel her og en muskelbetennelse der. Jeg har trent og gått til fysioterapeut og kiropraktor og osteopat og sikkert noen andre -pater også. Men jeg har ikke blitt skikkelig bra. Ikke før nå!

Og hva var det som skulle til? Ingen mirakelkurer, ingen hokus-pokus, kun en liten øvelse jeg fikk i "hjemmelekse" av fysioterapeuten min, og som jeg gjør hver morgen og kveld. Enkel og grei trening som er veldig rask å gjennomføre, men gjett om den har gitt resultater! Da jeg begynte å gå til fysioterapeut i oktober/november en gang, klarte jeg knapt nok å gjøre en eneste øvelse med slyngene. Vi måtte hele tiden justere ned, ta det litt roligere, la kroppen få god tid på seg. Og da jeg var tilbake der etter jul, gikk alt så mye lettere! Seteløft og bekkenhev og alt mulig. Det var plutselig ikke blytungt lenger. Noe hadde skjedd! Jeg hadde kommet meg over kneika. Skyndt meg langsomt. En liten øvelse to ganger om dagen, og formen var ti hakk bedre. Ikke bare var jeg sterkere, men de rygg- og bekkensmertene jeg hadde gått med størsteparten av 2017, var så å si borte. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg hadde jo begynt å tro at det ikke var stort å gjøre, at jeg bare måtte leve med disse plagene etter beste evne, men heldigvis tok jeg feil. Nå er det bare å fortsette med litt andre og tyngre øvelser, så blir jeg forhåpentligvis enda bedre i løpet av 2018! Utrolig hva som kan skje, bare man tar tida til hjelp og lar ting få lov til å modnes. Ønsker dere en fin helg!

På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 



En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!

 

For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?

 

Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!

 



Novembersyke

Så var vi her, da. November, den kjipeste måneden i året. Det blir bare mørkere og mørkere, kaldere og kaldere, tristere og tristere. Desember, med sine adventslys og (muligens) snø som lyser opp litt, ligger fortsatt et stykke unna, og jeg har bare lyst til å gå i hi enkelte dager. Men siden jeg ikke tilhører bjørneslekten, kan jeg ikke gjøre det. I stedet legger jeg inn en joggetur i lunsjpausen, og det gjør virkelig underverker.

Det var skikkelig tåkete i dag, men man får i det minste litt dagslys, og det er gull verdt. Jeg løp langs jordene ved Frogn kirke, som jeg har gjort de siste månedene, og jeg har blitt veldig glad i dette området. Hvis jeg en vakker dag klarer å løpe litt lenger, kommer jeg til slutt til vakre Årungen. Frognmarka er fin den også, men det er noen steder hvor det er veldig steinete og vanskelig å løpe, mens her er det bare å kjøre på opp og ned noen slake bakker og svinger. Det gir en vitamininnsprøyting i en tid hvor alt er litt grått og trått. Ikke minst er det herlig etterpå, når man sitter nydusjet og kan ta fatt på en ettermiddagsøkt med jobbing og til slutt hente lillebror i barnehagen med overskudd og godt humør! Han er så blid når jeg kommer, og det er verdens beste følelse når han kommer stabbende mot meg og slenger seg rundt halsen min. Etterpå trasker vi hjem, og han er så ivrig etter å gå selv:



Det er i hvert fall noen som ikke lar seg påvirke av årstiden! Ha en god onsdagskveld.

Pusterom

Når man er småbarnsmamma, er det ikke alltid så lett å få tid for seg selv. Det henger stadig en liten tass i buksebeinet, og når han ikke er der, klatrer han gjerne inn i oppvaskmaskinen, drar ut det som er i kjøkkenskuffene (luringen vår greier til og med å få opp noen av barnesikringene) og finner på nye hyss, som det heter i Emil i Lønneberget.

Det er nok av andre ting å ta seg av ellers, også. Skolebarna skal ha hjelp med lekser, lurer på mange rare, fine ting og havner stadig i småkrangler seg imellom - i tillegg til den evinnelige somlinga, da. Distré og vimsete kunne vært mellomnavnene deres. 

Så er det kanskje ikke så rart at en liten stund for seg selv er mangelvare. Jeg kan ikke huske sist jeg greide å sette meg ned i sofaen og drikke en kopp kaffe før den ble kald, eller når jeg fikk spise middag uten ørten avbrytelser. Det er helt greit, det hører jo mammalivet til, men gud, så godt det er å bare forlate huset, til tross for regnvær, og dra på joggetur!

Her løp det rådyr for bare noen sekunder siden.

Vått, rått og flott.

Morgenjoggeturene mine har jeg måttet bytte ut med kveldsturer, og skogen har blitt erstattet av en grusvei langs noen jorder. Rett og slett fordi det har vært veldig vått i det siste, og skogsstiene er som gjørmebad. Men her hvor jeg har begynt å jogge i det siste, i nærheten av Frogn kirke, er det veldig fint. Jeg så til og med fire-fem rådyr som løp over jordene i kveld!

Høstfargene har så smått begynt å komme!

Jeg har jo nærmest gjort det til en sport å løpe når det er meldt det aller verste ekstremværet, og jeg har blitt temmelig våt på enkelte turer, men i dag hadde jeg flaks og fikk ikke en regndråpe på meg. Hvor er hu' Petra, mon tro?

Siden jeg var syk forrige uke, og fortsatt er litt sliten i kroppen, tok jeg det rolig og løp ca. 3,5 km i kveld, i godt tempo. Bare meg, en podcast på øret, joggesko på beina, veien og naturen. Himmel!

Og da jeg var ferdig, hadde det så å si blitt mørkt. Tydelig at det er høst, og at kveldene kommer tidligere og tidligere. Nå er jeg vel hjemme, og slapper av etter en varm dusj. God natt!

Vel overstått.

Masete mandag, travel tirsdag ...

... overrumplende onsdag? Den som ikke liker hverdagspjatt, får bare hoppe over dette innlegget, for her blir det mye kjedelig, matpakkeklinete, gymtøystinkende hverdag. Men det er egentlig først denne uka at det ordentlige hverdagen har begynt, for alle fem i huset. Lillebror har begynt for fullt i barnehagen. Vi andre er travle med jobb, skole, fritidsaktiviteter og forsøksvis trening. Jeg kom akkurat hjem fra en joggetur i øsende regn, og det var litt ... nei, ganske vått. Ok, jeg ble dynket til skinnet.

Men det er deilig etterpå! Juhu, man føler seg jo som verdens sprekeste når man kommer seg ut på løpetur på en sånn kveld, selv om lengden på turen ikke var all verdens. Men det kommer seg!

Ellers går det ganske greit med den nye hverdagen. Det er riktignok travelt, såpass travelt at det blir smått med tid til blogging. Men vi har begynt å få rutinene på plass, og jeg koser meg sånn med å ha barn i barnehagen igjen! Om morgenen er det mannen min som leverer, og det blir dessverre litt gråt når han går. De ansatte er flinke til å si fra om at det går fort over, og at han storkoser seg resten av dagen, spiser masse mat og sover bra. Når jeg henter i tre-halv firetida, er han i storform, og blir superglad for å se meg. Det er så koselig å hente i barnehagen igjen, og å trille hjem om ettermiddagen. Det falt seg også sånn et par dager denne uka at storesøster ble med for å hente ham, og det var stor stas!

I ettermiddag ble det også henting med storesøster, samt et besøk på SFO-kafé som kom veldig bardust på meg. Sløve mamma som ikke hadde notert det i kalenderen, på mobilen, bak øret eller noe annet sted. Vel, da vår mellomste ringte meg og minte meg på det akkurat da jeg holdt på med det siste avsnittet for dagen, var det bare å lagre, lukke og løpe. Og vi rakk det, bare for å stå i diverse vaffelkøer i en times tid. Lillegutt elsket vaffel, da, og han fikk til og med en gratis.

Så vi har sakte, men sikkert kommet inn i hverdagen, med lettere kaotiske morgener, intensiv jobbing, lunsjpauser som blir brukt til alt vi ikke har tid til ellers, lekser, bleieskift, middager som helst ikke skal være for usunne, kjøring, henting, handling og klesvask. Og så kos, da. Masse, masse kos!

Morgenjogg

Jeg er et skikkelig B-menneske. Eller, B-menneske er ikke helt dekkende. I hvert fall da jeg var yngre, passet det bedre å bruke de siste bokstavene i alfabetet for å beskrive døgnrytmen min. Trening om morgenen? Skyt meg heller.

Men de siste årene har det utrolige skjedd. Ved et par-tre anledninger har jeg greid å komme meg supertidlig ut på joggetur. Mest i sommerferien, når det ikke er så travelt om morgenen, og det er andre som kan passe huset mens jeg er ute. Nå har jeg ikke jogga på ca. 2 år - jeg ble gravid med minstemann høsten 2013 - men denne uka fikk jeg fysioterapeutens velsignelse til å teste hvordan bekkenet reagerer på løping. Med streng beskjed om å bare ta en liten prøvetur i mykt terreng, sto jeg opp grytidlig i dag og kjørte til Follo museum. Det var lett skyet, ren, klar luft og ikke et menneske å se. Jeg var rimelig spent på formen min, og smånervøs for bekkenet, men det gikk overraskende bra! Jeg jogga i rolig tempo opp til Seiersten skanse, forbi Kverndammen og opp til Øvredammen. Frognmarka er veldig fin, og det var litt bløtt enkelte steder, men fullt mulig å løpe rundt dammene. Det var nydelig å bruke kroppen skikkelig, bli svett og sliten, kjøre hjem og ta noen styrkeøvelser OG dusje før resten av huset hadde stått opp! Dette må jeg gjøre igjen, snart! Så lenge det er lyst om morgenen, og rimelig greit vær, skal jeg gjøre mitt ytterste for å få til dette en gang i uka (i tillegg til trening hos fysioterapeuten). Så får jeg heller finne på noe annet i vinterhalvåret. Men det er leeenge til. Ikke sant?

Seiersten skanse

Litt vått i skogen ...

Øvredammen.

Treningsselfie må vel til?



Trim for eldre

Jeg overlevde denne mandagen, hvilket betyr at det bare er fire dager igjen til helg! Det er vel verdt et smil?
Det er dette bildet også:

Søteste sveisen i gata

Og jubel og fryd, skulle du ha sett - i kveld tok det slett ikke lang tid for han roet seg i senga og sov med smokken i munnen og kosekluten tett inntil kinnet. Det finnes ikke noe deiligere syn i verden.

Jeg er heldig som har en jobb hvor jeg kan sitte på hjemmekontoret, fikle med oversettelser og smake på ord og vendinger hele dagen, mens mannen tar seg av minstemann. Pappapermen lenge leve! To ganger i uka må jeg imidlertid ut og trene på dagtid, og hver eneste gang føler jeg meg litt som en gammel dame. Det er høyst nødvendig, all den tid tre svangerskap og en tidvis skral helse har gjort kroppen min til en slagmark som det tar lang tid å bygge opp igjen. Aller verst er det med bekkenet, men jeg er nå litt skjev og rar ellers også, med slitasjeskader og et hav av ømme punkter som jeg ikke visste at jeg hadde før jeg begynte å trene igjen. Under alle svangerskapene mine, og spesielt dette siste, slet jeg veldig med bekkenløsning og hadde smerter i setet, hoftene, rundt halebeinet og nedover lysken. Fysioterapeuten jeg gikk til kalte hele greia for et katastrofeområde, men ellers var han veldig hyggelig, og påsto at jeg slett ikke hadde så stor mage som alle sa, hvilket naturligvis var blank løgn. Jeg var gigantisk, og kunne lett ha danket ut hvalen Keiko eller Jabba the Hutt. Jeg slet med å sitte på vanlige stoler i mer enn et kvarter av gangen, i perioder var det vrient å gå og i det hele tatt gjøre så veldig mye, og jeg gledet meg enormt til å bli ferdig og bli kvitt de verste plagene. Men jeg slet en del i etterkant også, og prøvde å trene bekkenet bittelitt hos fysioterapeuten (denne gangen en koselig dame), med det resultatet at jeg knapt greide å gå etterpå. Hele opptreninga måtte legges på is i noen måneder, og først på nyåret, et halvt år etter fødselen, kunne jeg starte igjen.

Nå har jeg trent fast hos fysioterapeut i fem måneder, og etter hvert kunnet bli med på gruppetimer i fysio/pilates. Det er skikkelig trim for eldre, det. Bare meg og noen litt eldre damer, så da er vel jeg også en av de gamle damene som sliter med litt av hvert av kroppslige ting. Men det er faktisk veldig tungt å gjøre en del av øvelsene, og mange av dem er utrolig deilige å gjøre hjemme også, når jeg føler meg stiv i kroppen. Det går på å styrke kjernemuskulaturen, og det er akkurat det jeg trenger. Bekkenet har blitt mye, mye bedre disse siste månedene, og selv om jeg fortsatt merker noen plager, er det godt å kunne røre tilnærmet normalt på seg og føle seg mer smidig og rask. Kanskje det er mulig å bli helt bra i bekkenet igjen? Jeg aner ikke, men jeg håper at det skal bli enda bedre, og har veldig lyst til å begynne å trene mer også. Før jeg ble gravid drev jeg litt med jogging i sommerhalvåret, og elsket det. Målet mitt nå er å bli så bra i bekkenet og kroppen ellers at jeg kan løpe ordentlig igjen. Jeg savner det noe sinnsykt!

Playa des Sabinillas

Jeg legger ved et bilde av en av de fineste joggeturene jeg har hatt, langs stranda i Spania for to år siden. Jeg løp sammen med mannen min tidlig en morgen før de andre sto opp. Helt herlig!