Blomsterhav, klatretre og vennskapsbånd

Det er rart med det. Det blir liksom ikke vår før vi har funnet blåveis i Esso-skogen! Masse hvitveis også, så klart. De hvite, små stjernene dekker hele skogbunnen, ispedd litt blått og lilla.

Så derfor satte vi av sted, hele familien, med hund og den herlige nabojenta som vår mellomste har blitt så god venn med. De leker med hverandre så å si hver gang vi besøker svigers, og det har de gjort siden de var 2-3 år gamle - nå fyller de snart elleve! De overnatter hos hverandre, spiller spill, deler hemmeligheter og (sukk) sminketips og har det helt supert hver eneste gang. Storebror skygger som regel litt unna, han er gjerne sammen med sin eldre fetter i stedet, eller leker med lillebror (noe som ofte innebærer å turne ganske vilt med ham). Men når de store barna traff på verdens kanskje flotteste klatretre, som tatt rett ut fra Ringenes herre, var de plutselig en sammensveiset gjeng:

Lillebror satt litt i vogn, løp litt rundt, kravlet blant vissent løv og hvitveis og samlet steiner på Esso-stranda. Han fikk sitte på skulderen iblant, når ingenting annet funka for å få ham med oss ... En snart-treårings vilje, eller motvilje, skal man ikke undervurdere! Men når han VIL gå, da er det bare skjønt å være på tur i hvitveisskogen.