Vinneren er kåret!

Vårkonkurransen vår ble avgjort allerede i dag, skal si snøen forsvant fort når varmen først fikk satt seg! Her gikk vi rundt og trodde at vi måtte over i mai måned før vi fikk se hele terrassen bak huset, men det var ett familiemedlem som så lysere på det og tippet at hagen var snøfri 19. april, altså neste gang han skulle på svømming. Det var lillebror, og han fikk så rett, så rett. I dag forsvant de siste snøflekkene, og la for dagen en bortkommen bob-slede og et par mosedotter fra ifjor. Våren er et faktum!

Premien var heder og ære og en liten Eventyrsjokolade, og nå er den lykkelige vinneren på svømming sammen med pappaen sin. Fint med litt kvalitetstid for far og sønn, for i morgen reiser mannen min til Frankrike med jobben og blir borte til søndag! Jeg blir altså gressenke nok en gang, men heldigvis ikke like langvarig som sist ;)

Ha en nydelig vårkveld!

Hvem vinner vårkonkurransen?

Våren er som kjent en lang og seig dragkamp mellom kulde og varme, snø og sol, frost og små bustete hestehovhoder. Det går gjerne fram og tilbake i flere måneder før sommeren er et faktum - i fjor hadde vi faktisk snøvær 10. mai, en dato som fortsatt er svidd inn i hukommelsen fordi jeg hadde eksamen den dagen og skulle kjøre til Halden på sommerdekk. Vel, det gikk jo greit, men i år har gubben fått forbud mot å skifte dekk før vi er godt ut i mai ...

Men takket være det varme vårværet vi har hatt i det siste, er snøen heldigvis på vikende front! Det ligger noen digre hauger igjen enkelte steder i gata, og deler av hagen er skjult under et gråhvitt, skittent dekke. Hvor lenge vil den snøen holde stand? I går fant vi på at vi skulle ha en gjettekonkurranse om når den aller siste snøen forsvinner i skyggesiden bak huset. Og vi tippet til dels svært forskjellige datoer!

Storesøster syntes konkurransen var teit og ville ikke være med, men her er det vi andre tippet:

Mannen: 1. mai

Jeg: 2. mai

Eldstemann: 20. mai

Lillebror: før neste svømmetime, d.v.s. 19. april

Så får vi se hvem som kommer nærmest - jeg håper vel at vi ser hele terrassen før 20. mai, men man vet aldri når Kong Vinter kommer tilbake og sprer snø og kulde en siste gang! 

Pollen, pedagogikk og pustepauser

Pauser, altså. De er gull verdt når man jobber frenetisk mot en eksamen. Hodet trenger rett og slett avkobling, for det er grenser for hvor lenge man kan konsentrere seg av gangen før hjernen sier stopp. Enten det er ti minutter med en kaffekopp i sola på terrassen, en liten rusletur i nabolaget eller en lekestund med minstemann og hans ørtenhundreogfemti biler - pauser må man ha!

Derav dette innlegget, som tvang seg fram etter en overdose med Deweys reformpedagogikk. I går kveld satt jeg også og pådro meg minst tjue nye grå hår over Vygotskys sosiokulturelle læringsteorier, men til slutt gikk det et lys opp! Det var rene halleluja-stemningen på hjemmekontoret, hihi. I dag er det fem dager til passeringsprøven, og jeg må lese store deler av helga også, men akkurat nå er det sol, det er fredag, og det er plent umulig å ikke la seg smitte av gleden over våren som endelig er her! Selv om bjørkepollenet plager livet av meg til tider (har jeg kontorvinduet lukket, blir det for varmt, og åpner jeg det, blir jeg halvveis kvalt). Det skal neimen ikke være lett. Den store trøsten må jo være at om fem dager er jeg .... trommevirvel ... FERDIG! Og i kveld skal vi grille og kose oss på terrassen. Kanskje med litt rosévin. Riktig god helg!

Fullt hus i helga - og et lite vottemysterium

Telefonen ringer akkurat idet jeg er i ferd med å vaske over gulvet i gangen. Det er vår mellomste solstråle, som lurer på om klassevenninna kan overnatte hos oss? Ute er mannen min i gang med å vaske terrassen, og minstemann sover en veldig sein dupp. "Klart det", svarer jeg og får fullført helgevasken i en durabelig fart. Ok, hvor er gjestesengetøyet, og hva skal vi finne på til lørdagskos? Ikke lenge etter ramler jentene inn døra, fnisende og skravlende, med vesker og overnattingsbag. Huset fylles med latter, tøys og hemmeligheter bak lukkede pikeromsdører. Og heldigvis hadde vi nok av både husrom, sengeplass og mat! Jentene koste seg glugg ihjel, de sov som noen engler på sovesofaen, og i dag har de bakt sjokoladekake og vært mye ute i det fine været. Ah, helg!

 

Litt tidligere på dagen fikk jeg en rar melding fra ei ukjent (og veldig snill!) dame. Hun hadde funnet et par strikkevotter hun trodde kunne tilhøre oss oppe ved Øvredammen i Frognmarka, og tilbød oss å vente ved Golfbanen så vi kunne komme og hente dem. Jeg klødde meg litt bak øret. Vottene på bildet lignet veldig på et par lillebror har, og navn og telefonnummer må ha stått inni dem, for dama sendte meg jo en SMS. Men hvordan har vottene havnet der oppe i skogen nå nylig? For de så helt fine og rene ut, og kan ikke ha ligget der lenge. Sist vi var oppe ved Øvredammen, var det full vinter, de største barna gikk på skøyter der, og lillebror var ikke engang med. Vi har ennå ikke klart å finne helt ut av vottemysteriet - et par votter vi ikke engang visste at vi savnet! En mulig forklaring er at noen har tatt feil av dem i barnehagen, og vært på tur der oppe ganske nylig. Eller så har de teleportert seg over en imponerende avstand fra barnehagen på Skorkeberg!

 

 

Så det var litt av helgas begivenheter. Vi har stort sett vært hjemme, mannen min har både vasket og beiset terrassen, og storesøster har hatt det helt supert sammen med venninna si. Selv prøver jeg å lese til eksamen mellom slagene, men det blir jo aldri helt stille her hjemme - da får jeg heller vente til i kveld, når gutta i huset skal på kino og se Guardians of the Galaxy Vol. 2. Det har vår eldste sett fram til lenge!





Blomsterhav, klatretre og vennskapsbånd

Det er rart med det. Det blir liksom ikke vår før vi har funnet blåveis i Esso-skogen! Masse hvitveis også, så klart. De hvite, små stjernene dekker hele skogbunnen, ispedd litt blått og lilla.

Så derfor satte vi av sted, hele familien, med hund og den herlige nabojenta som vår mellomste har blitt så god venn med. De leker med hverandre så å si hver gang vi besøker svigers, og det har de gjort siden de var 2-3 år gamle - nå fyller de snart elleve! De overnatter hos hverandre, spiller spill, deler hemmeligheter og (sukk) sminketips og har det helt supert hver eneste gang. Storebror skygger som regel litt unna, han er gjerne sammen med sin eldre fetter i stedet, eller leker med lillebror (noe som ofte innebærer å turne ganske vilt med ham). Men når de store barna traff på verdens kanskje flotteste klatretre, som tatt rett ut fra Ringenes herre, var de plutselig en sammensveiset gjeng:

Lillebror satt litt i vogn, løp litt rundt, kravlet blant vissent løv og hvitveis og samlet steiner på Esso-stranda. Han fikk sitte på skulderen iblant, når ingenting annet funka for å få ham med oss ... En snart-treårings vilje, eller motvilje, skal man ikke undervurdere! Men når han VIL gå, da er det bare skjønt å være på tur i hvitveisskogen. 

Våryr

Det er som å oppdage en ny verden igjen. En verden som har ligget under snø og is og slaps og sølepytter. En verden av tørr skogbunn, barnåler, kvister og kongler, av digre trær, krokete busker og morsomme steiner, en verden hvor man kan løpe fritt rundt og klukke av latter, fordi det er vår. Det er VÅR!

 

Det er fristende å slippe ut et vårskrik, sånn som Ronja Røverdatter pleide å gjøre. Jeg burde vel egentlig ikke ta gleden så til de grader på forskudd, for vi er bare i mars, og det kan fortsatt komme snøstorm, men altså ... Denne dagen her kan jeg leve lenge på! Det spilte absolutt ingen rolle at det tok hundre år å komme seg fra barnehagen til bilen, for det var en sann fryd å se hvordan lillebror koste seg i skogen i og rundt barnehagen.

 

 

Han ville først bort til en lekebil som har stått i barnehagen i alle år, lettere sliten og med avflasset maling (hørte jeg dugnad i vår?), men kjempestas i leke i. Så greide jeg å få ham med meg ut porten, og da satte han av sted gjennom en liten skogsstripe som går langs barnehagen og bort til parkeringsplassen. Et sted storesøster og storebror også elsket da de var små! De gikk alltid gjennom blåbærlabyrinten, som vi kalte det, og nå har lillebror også oppdaget dette herlige stedet. Han løp fram og tilbake på den humpete lille stien minst fem ganger, hoiet og lo, falt og reiste seg opp igjen, utforsket nye små svinger og bortgjemte kroker, og var så strålende fornøyd at jeg ikke kunne gjøre annet enn å smile, la ham holde på (og ta et par bilder i sola). Det er nok gråværsdager her i verden.

 

Håper dere også har hatt vårfølelse i dag!