På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 



En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!

 

For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?

 

Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!