Sakte, men sikkert

Enkelte ting her i livet må man bare ta litt sakte og pent. For det er i mellomrommet det skjer, i pausene, i dødtiden som ikke brukes til noen verdens ting (bortsett fra å surfe på den hersens mobilen, da). Først når man sitter, står, ligger, går og lar tankene fly hit og dit uten noen bestemt retning, modnes det kanskje en erkjennelse, eller fødes en beslutning. Store eller små ting; det har ingen betydning - det er i mellomrommet det skjer. Det er da de gode ideene kommer. Når tankene får mulighet til å hvile og hoppe litt fritt rundt. For meg skjer det ofte i dusjen, eller når jeg går tur. Kanskje spesielt når jeg går tur, og tar inn litt frisk luft og andre synsinntrykk enn til vanlig, selv om det er full vinter og kaldt og mørkt ute nå for tida.

Sånn er det også når det gjelder kroppen, har jeg funnet ut. Jeg har jo en litt trøblete kropp, kan man si. Den har vært gjennom litt av hvert, men den henger da i det minste sammen, og jeg har heldigvis blitt (nesten) kvitt migrenen jeg slet så voldsomt med i fem år. Bekken og rygg har fått kjørt seg etter tre graviditeter og fødsler og langvarig bæring og belastning, en påkjørsel her og en muskelbetennelse der. Jeg har trent og gått til fysioterapeut og kiropraktor og osteopat og sikkert noen andre -pater også. Men jeg har ikke blitt skikkelig bra. Ikke før nå!

Og hva var det som skulle til? Ingen mirakelkurer, ingen hokus-pokus, kun en liten øvelse jeg fikk i "hjemmelekse" av fysioterapeuten min, og som jeg gjør hver morgen og kveld. Enkel og grei trening som er veldig rask å gjennomføre, men gjett om den har gitt resultater! Da jeg begynte å gå til fysioterapeut i oktober/november en gang, klarte jeg knapt nok å gjøre en eneste øvelse med slyngene. Vi måtte hele tiden justere ned, ta det litt roligere, la kroppen få god tid på seg. Og da jeg var tilbake der etter jul, gikk alt så mye lettere! Seteløft og bekkenhev og alt mulig. Det var plutselig ikke blytungt lenger. Noe hadde skjedd! Jeg hadde kommet meg over kneika. Skyndt meg langsomt. En liten øvelse to ganger om dagen, og formen var ti hakk bedre. Ikke bare var jeg sterkere, men de rygg- og bekkensmertene jeg hadde gått med størsteparten av 2017, var så å si borte. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg hadde jo begynt å tro at det ikke var stort å gjøre, at jeg bare måtte leve med disse plagene etter beste evne, men heldigvis tok jeg feil. Nå er det bare å fortsette med litt andre og tyngre øvelser, så blir jeg forhåpentligvis enda bedre i løpet av 2018! Utrolig hva som kan skje, bare man tar tida til hjelp og lar ting få lov til å modnes. Ønsker dere en fin helg!