Lørdagstanker

Ja, da var altså 6 ukers praksis på ungdomskole overstått! Det var faktisk ganske trist å ta farvel med de fine åttendeklassingene «mine» i går, og jeg sitter igjen med mange rike erfaringer, både gode opplevelser og krevende og utfordrende situasjoner. Jeg har hatt det utrolig fint alt i alt. Praksisskolen min er et flott sted å være, ledelsen er dyktig, lærerne er fantastiske og lokalene er nye og fine. Men det som virkelig betyr noe er jo elevene. Jeg har hatt 4 ulike åttendeklasser, og det første jeg ble nødt til å innse, var at de fortsatt i bunn og grunn er barn. De er tretten år, og mange av dem er modne for alderen, men de har fortsatt mye lek og barnlig undring i seg - og det er utrolig flott! Da jeg fant en god måte å tilpasse meg aldersgruppa på, greide å bygge relasjoner til dem og skape ro i klasser som liker å støye litt, merket jeg at undervisningen gikk lettere og lettere. Og vi har hatt det så gøy sammen! Elevene viser masse begeistring for prosjektarbeidet om verdensrommet, noen av dem lager presentasjoner, noen lager film, noen lager modeller av planeter og stjerner og romfartøy, og et par av gutta slo til og ville bygge en liten - men ordentlig - rakett! Det blir spennende å se resultatene av prosjektet når jeg kommer tilbake etter påske, gleder meg allerede. Men akkurat nå er det veldig deilig å være ferdig med praksisen, det er helg og det er sol og snart påske!

Det blir imidlertid ikke mye tid til å slappe av og lade opp her, for i morgen reiser mannen min til San Diego, og om en uke drar vi etter sammen med ei god venninne. Akkurat det er jeg så glad for, det er fint å være to voksne på en sånn lang tur, selv om vi kun reiser med de to eldste mens lillebror er hos farmor og farfar. Jeg klarer ikke helt å forestille meg at vi er i L.A. neste lørdag kveld, for hodet mitt er fullstappet av fag og PPU og oppgaveskriving - neste uke er det nemlig ny studiesamling i Halden, inkludert innlevering av refleksjonsnotater og muntlige framføringer. Jeg blir alene med 3 barn og en kattunge, men får heldigvis hjelp av foreldrene mine, som bor rett i nærheten. Likevel - den kommende uka vil nok dreie seg mest om å overleve og komme seg gjennom strabasene uten altfor mye stress og søvnmangel. Vi må pakke kofferter, vi må levere katten til kattevakten og minstemann til barnevakten, og vi må dobbelt- og trippelsjekke billetter, pass, ESTA-godkjenninger og hele pakka. Og kanskje la skuldrene senke seg når vi sitter på flyet til Los Angeles? Men inntil videre gjelder det å holde tusen ting i hodet på en gang, og forsøke å sjonglere dem etter beste evne. På den annen side skal det bli ganske fint å finne fram lettere tøy, joggesko og solbriller :) Riktig god helg!

Det mest dyrebare vi har

Forrige torsdag var det en alvorlig hendelse på praksisskolen min, en hendelse som førte til mye bekymring og usikkerhet. Skolen håndterte det bra, det er nå en sak for politiet og det er ingen grunn til å tro at det var mer enn en uheldig enkeltepisode. Men jeg kan ikke nekte for at det har preget meg og fått meg til å tenke på alle slags scenarioer nå i etterkant. For hva gjør vi som lærere og medmennesker hvis vold, trusler eller terror rammer? Under denne ukas allmøte gikk vi gjennom kriseplanene skolen har i de ulike tilfellene, og etter det begynte selvsagt tankene å kverne enda mer. Hvordan beskytter vi de mest dyrebare av alle, barna våre? De som skal overta jorda og framtida?

Denne uka kom det også en urovekkende melding om ting som har skjedd rundt barnehagen til lillebror. Jeg var litt på tuppa fra før av, så jeg ble ganske satt ut av denne beskjeden. Det finnes mennesker som ikke vil barna våre vel, barn og unge og voksne som ikke vil hverandre vel, det er en kjensgjerning og noe man bare må forsøke å forholde seg til på daglig basis. Men hvem vet hvordan man reagerer i det øyeblikket noe skjer, være seg vold, overgrep, alvorlige trusler eller terror? Vil man fryse til og bli helt handlingslammet? Vil man flykte, eller vil man ta opp kampen? Vil man greie å gjøre "det riktige" i den aktuelle situasjonen? For meg er det sånn at hvis jeg vet helt konkret hva jeg må gjøre, bidrar det til at jeg føler meg roligere. Når hjernen tumler med sånne "hvisomatte-dersomatte"-tanker som bare eskalerer til usannsynlige høyder, må jeg bare puste med magen og tenke nøye gjennom alle eventualiteter. Planlegge så godt jeg kan. Snakke med de rundt meg. Føle at vi står sammen.

Men hva med alt det vi ikke ser, vi som er i skolen? Hva med den skjulte volden og truslene, den som for all del må holdes hemmelig, men som gnager og tærer på sjelen til den som blir utsatt for det og setter evige spor? Hva med de elevene som blir mobbet i det skjulte, enten på skolen eller på nettet, hva med de som opplever trusler, vold eller seksuelle overgrep i hjemmet sitt, i nære relasjoner, fra de som egentlig skulle ha passet på dem som det mest dyrebare i verden? Det er fort gjort å fokusere på trusler man kan se og erfare med egne sanser. Den virkelige utfordringen er å kunne se slike ting som dette, å kunne se at et barn eller en ungdom ikke har det godt, og forsøke å hjelpe.

For hvis jeg som kommende lærer kan hjelpe ett av disse barna, hvis jeg kan si til henne eller ham at "jeg er her for deg", selv om veien mot et bedre liv blir tung og lang og vanskelig - ja, da vil alt dette være verdt det.

Sibirkulde og sibirkatt

Hurra, vi er over i mars måned, og våren er på vei! Det må vi i hvert fall kunne anta, selv om det for tiden ligger et lokk av sibirkulde over landet. Tretten minus om morgenen er jo nok til å lamme ansiktsmusklene fullstendig i løpet av den lille turen over parkeringsplassen ved skolen, og det føles som om vi lever på en uendelig kald planet - til tross for at jeg denne uka lærte elevene mine hvorfor vi har årstider, og at det i teorien skal bli varmere snart. Det hjelper i hvert fall å kunne pynte opp med fargerike blomster innendørs, og tenke på og drømme om sol, varm jord og frodige vekster!

Denne uka har vært både veldig bra og veldig travel - det har blitt noen sene kvelder med undervisningsplanlegging og retting av naturfagsrapporter og tester, vi har vært til veterinæren med Happy for å ta den 2. vaksinen og sjekke at hun er frisk og fin, og vi har vært på svømming med lillebror. Skoledagen på fredag ble avsluttet på veldig fint vis, for ettersom vi nå har startet med temaet verdensrommet, fikk vi gjennomslag for å vise den fantastiske filmen The Martian for hele 8. trinn, som en slags "kick-off" til flere uker med prosjektarbeid og dybdelæring. Jeg koste meg masse, og det gjorde elevene også. Jeg har det i det hele tatt helt topp i praksis, men kan ikke legge skjul på at det tapper meg for ganske mange krefter, spesielt når jeg har gått og hangla litt med etterdønningene fra vinterferiens forkjølelse. Men nå er det helg! Vi har ikke så mange planer, bortsett fra at storesøster skal i bursdag og mannen min skal ordne med lampe på det nye rommet til storebror. Det er veldig godt å bare kunne ta ting som det kommer, gå en tur ut for å ake, leke, se film, kanskje bake et eller annet? Ha en fin en, dere som stikker innom den vesle bloggen min. 

Tredje praksisuke - Inspiria og Innovasjonscamp

Herre min hatt, nå er jeg faktisk halvveis i praksisperioden min! Tre uker er over, og tre nye gjenstår. Jeg har mistanke om at de kommer til å gå like fort, og så er vi brått over i desember. Tre strakser senere er det jul, og deretter er året så å si omme. Hvordan jeg skal klare å henge med på denne karusellen, aner jeg ikke ... Men det har jo gått bra før, så det gjør det sikkert igjen!

Denne uka var det faguke på praksisskolen min, så i stedet for å ha to timer her og to timer der, var jeg med på to hele fagdager; den ene med tre yrkesfagklasser på tur til Inspiria, og den andre med Innovasjonscamp for 1. klasse studiespesialiserende. Det har vært noen intense, men veldig morsomme dager!

 

 

Vi har vært på tur med TIP-klassene våre (som altså står for Transport og industriell produksjon), hvor de fikk bygge solcellebiler og leke seg med diverse aktiviteter på Inspiria Science Center. Vi lærere og praksiskandidater bygde også en kjøredoning, som vi etter hvert 'pimpet' med større hjul og seriekoblede solcellepaneler, slik at den til slutt fikk ordentlig fart på seg! Det var uforskammet moro, men bilen vår var ingenting mot den firhjulstrekkeren et par av elevene greide å mekke sammen! Disse gutta går ikke på TIP for ingenting :)

 

I går hadde vi også en hel dag med Innovasjonscamp for elevene på VG1. Her var lærerne mer i rollen som veiledere og pådrivere, mens folk fra Ungt Entreprenørskap og Østfold Energi tok ledelsen. Elevene fikk et oppdrag de skulle løse; nemlig å lage et miljøvennlig nabolag som kun bruker fornybar energi - et nabolag for framtida! Dette klarte de jo med glans, og jeg var så heldig å få sitte i juryen. Den beste gruppa fikk sågar en plass i landsfinalen i Trondheim, noe de var jublende glade for! Jeg tror denne dagen var til inspirasjon for både lærere og elever, dessuten bidrar et sånt prosjekt til å bryte opp i de gamle rutinene og gi nye impulser. For min egen del ble jeg rett og slett imponert over kreativiteten og entusiasmen til alle de flotte ungdommene våre! Det gir meg litt mer tro på framtida, nettopp i en uke som har vært ganske nedslående i så måte.

Første praksisuke

Er det fredag alt, altså? Hvordan i huleste skjedde det? Første uke i lærerpraksis var over før jeg fikk sukk for meg, og jeg er proppfull av inntrykk. Føler meg veldig ivrig, oppstemt og overveldet, samtidig som jeg er ettertrykkelig utmattet. Og dette var bare den spede begynnelsen!

Hvor skal jeg begynne? Med de flotte, hyggelige, søte og morsomme elevene, de dyktige kollegaene, min flinke og positive veileder, de andre praksiskandidatene jeg har rukket å bli kjent med, eller alt det faglige jeg har frisket opp i og på et vis gjenoppdager?

Eller skal jeg starte med ukas klagesang, nemlig at storesøster og lillebror begge har vært nede for telling? Minsten har fortsatt feber, mens snuppa allerede er på beina og fyker rundt med store planer for Halloween. Vi håper helga bringer bedring, for neste uke blir om mulig enda travlere enn denne. Mannen min skal på konferanse, og jeg skal ha masse undervisning, med alt det innebærer av planlegging og forberedelser.

Kanskje jeg skal skrive om hvor gøy og stimulerende jeg synes alt sammen er, samtidig som jeg innser at en lærers hverdag går konstant i hundreogtjue, og at man aldri får tid til alt man har lyst til å gjøre?

Vel, jeg kan jo bare si at jeg er jublende glad for at det er fredag, at jeg overlevde første uke i praksis, og at jeg ønsker dere en riktig god helg? Ja, jeg tror jeg gjør det :)