Lørdagstanker

Ute stråler sola like intenst som om det skulle være høysommer, de siste snøhaugene i gata vår er snart en saga blott, og inne spirer de frøene vi sådde forrige helg. Pollenet har kommet for fullt, noe som også er et sikkert tegn på en varmere årstid, og jeg har allerede begynt å grue meg til bjørkesesongen begynner ... Men den tid, den sorg.

Mannen min er nå i Frankrike sammen med jobben sin, på kick-off på et staselig slott litt utenfor Paris, og han melder om nydelig vær der nede. Og jeg kan ikke nekte for at jeg blir litt misunnelig når han sender meg bilder som dette:

For her sitter jeg med tre unger og en utviklingsoppgave som det går litt trått med for tida - jeg føler at jeg gjør litt her og litt der uten at det blir noen god helhet ut av det. Men jeg har fortsatt noen uker til på meg, og om et par måneder er jeg ferdig med hele studiet! Det blir innmari godt, kjenner jeg, det tar sånn på å studere ved siden av jobb. Hodepinen kommer oftere og oftere, og kroppen liker definitivt ikke å sitte så mye stille som jeg gjør nå. Jeg går fortsatt til fysioterapeut, faktisk hver uke for tiden, men det vi gjør dreier seg mest om å holde ting noenlunde i sjakk ut denne perioden, så får vi øke på med mer øvelser og aktiv trening når timeplanen tillater det.

Foreldrene mine hjelper heldigvis til denne helga, ellers hadde jeg ikke fått skrevet et ord. Barna skal overnatte hos dem, og de gleder seg masse! Besteforeldretid er så fint og viktig, og jeg priser meg lykkelig for at mamma og pappa er friske og bor like i nærheten. Det er ingen selvfølge!

Nå skal jeg (og katten) kose oss hjemme med henholdsvis skolearbeid og sløving og kanskje 

en liten tur ut i frisk luft senere på dagen :)

Riktig god helg!