Søndagstanker

Det har tatt oss noen dager å «lande» skikkelig etter påskeferien. Ikke bare fysisk, for det gjorde vi jo allerede på mandag, men det å komme inn i hverdagen igjen, forsøke å finne roen og lande her i Norge med hjertet og sinnet også, det har vi brukt litt tid på. Jo da, vi har hatt jetlag, men det har ikke vært så ille som fryktet - det er mer det at vi har fulgt helt andre rutiner en stund, eller kanskje heller hatt en mangel på rutiner, slik det ofte blir i ferier. Særlig ferier uten minstemann, der vi ikke er nødt til å holde oss til faste rutiner tilpasset småbarnslivet.

Men nå i helga merket jeg hvor godt det var å være hjemme igjen, og hvor mye jeg verdsetter de små, små øyeblikkene her i vår rare og herlige familie. Det å høre lillebror si: «Happy, skal vi leke sammen?», før han hoppende av glede veiver med en hjemmelaget katteleke. Det å gå ut i hagen og oppdage underet over alle undre - snøklokkene våre har vunnet over vinteren! Krokusen titter også opp, og snøen forsvinner stadig mer og mer. Grusen kostes vekk og syklene blir tatt fram. Det er vår!

Vinteren kan fortsatt komme tilbake med et kaldt gufs, men det går i det minste rette veien - og når aprilsola tar tak og varmer ordentlig, er det som om en diger isklump løsner fra sjela og smelter bort i takt med snø og is ❤️ Smilet sitter løst og føttene fryder seg over å kunne traske i joggesko. Småfuglene kvitrer og skjærene bygger reir. Og her en dag så vi det sikreste vårtegnet av dem alle: den nøkkelen vi mistet i snøen i vinter og lette så febrilsk etter? Der lå den plutselig på bakken, hel og ren, som et skinnende bevis på at en ny årstid har festet grepet. Våren er jammen meg fin, dere. Og jeg kjenner at nå er jeg akkurat der jeg skal være - her i Drøbak, her i dette huset, her med familien min.

Ha en nydelig søndagskveld!