Lørdagstanker

Ute stråler sola like intenst som om det skulle være høysommer, de siste snøhaugene i gata vår er snart en saga blott, og inne spirer de frøene vi sådde forrige helg. Pollenet har kommet for fullt, noe som også er et sikkert tegn på en varmere årstid, og jeg har allerede begynt å grue meg til bjørkesesongen begynner ... Men den tid, den sorg.

Mannen min er nå i Frankrike sammen med jobben sin, på kick-off på et staselig slott litt utenfor Paris, og han melder om nydelig vær der nede. Og jeg kan ikke nekte for at jeg blir litt misunnelig når han sender meg bilder som dette:

For her sitter jeg med tre unger og en utviklingsoppgave som det går litt trått med for tida - jeg føler at jeg gjør litt her og litt der uten at det blir noen god helhet ut av det. Men jeg har fortsatt noen uker til på meg, og om et par måneder er jeg ferdig med hele studiet! Det blir innmari godt, kjenner jeg, det tar sånn på å studere ved siden av jobb. Hodepinen kommer oftere og oftere, og kroppen liker definitivt ikke å sitte så mye stille som jeg gjør nå. Jeg går fortsatt til fysioterapeut, faktisk hver uke for tiden, men det vi gjør dreier seg mest om å holde ting noenlunde i sjakk ut denne perioden, så får vi øke på med mer øvelser og aktiv trening når timeplanen tillater det.

Foreldrene mine hjelper heldigvis til denne helga, ellers hadde jeg ikke fått skrevet et ord. Barna skal overnatte hos dem, og de gleder seg masse! Besteforeldretid er så fint og viktig, og jeg priser meg lykkelig for at mamma og pappa er friske og bor like i nærheten. Det er ingen selvfølge!

Nå skal jeg (og katten) kose oss hjemme med henholdsvis skolearbeid og sløving og kanskje 

en liten tur ut i frisk luft senere på dagen :)

Riktig god helg!

Gressenkeliv

Ryggen verker, jeg har søvnmangel og føler at jeg løper hele tida, uten egentlig å få gjort noe. Mannen min befinner seg nemlig i Barcelona, der han deltar på en Schibsted-konferanse og ellers gjør sånne ting man gjerne gjør i Barcelona, som å dra på fotballkamp og teste utelivet. I mellomtiden er jeg alenemamma og farter hit og dit for å hente og levere i barnehagen, handle, rekke svømminga, fylle bensin og få lillebror sjekket av spesialist etter fallet han hadde i sommer (alt var bra, heldigvis!). Full jobb og studier må det jo også bli tid til, og i går var jeg så heldig å få barnevakthjelp av mammaen min, så jeg kunne dra på møte med basisgruppa mi og jobbe med oppgaver.

Men altså ... Den følelsen av å slite seg opp en stupbratt bakke hver dag, å ha hundrevis av oppgaver som tårner seg opp, og ikke ha tid til å gå skikkelig i dybden på noen av dem, fordi det alltid er noe annet som venter på å bli gjort. Velkjent for de fleste, og vanligvis takler jeg greit å ha flere baller i luften - men akkurat disse dagene har jeg innsett at det først og fremst gjelder å puste dypt mellom slagene og prøve å overleve fram til mannen min kommer hjem. Det roer seg nok litt etter hvert (eller ikke ...), og ambisjonsnivået mitt var muligens litt høyt denne uka, men hvis jeg klarer å ri det verste av og hente meg inn igjen i helga, skal det nok bli bedre. I morgen er det uansett fredag, og det man ikke har fått gjort innen klokka fire, får nesten bare vente. Lillebror på sin side, venter ikke på noen, han spurter av gårde i full fart - som i garderoben på svømminga i stad, da døra plutselig ble stående oppe og han var borte før jeg hadde rukket å få på meg klær! Da skal jeg love at det var noen som fikk fart på seg! Haha, jeg heiv på meg fillene og beina etter, heldigvis hadde han ikke kommet langt, og sto pent ved vanndispenseren med en pappkopp og ville ha vann. Etterpå prata vi med pappa på FaceTime, og det var voldsomt stas! Vi gleder oss til å bli fulltallige igjen, det er rart hvor tomt det blir i huset når noen er bortreist.