Svart senker natten seg

Det er en rar og fin skikk, dette med Santa Lucia. Så vidt jeg vet, er det vel mest vi nordmenn og svensker som i dag omfavner tradisjonen med å kle oss i hvitt, bære lys og gå i tog 13. desember, for å minnes en italiensk martyr som døde rundt år 300. Vi spiser også noen snurrige safranboller med rosiner, uvisst av hvilken grunn. Men Lucia er skikkelig førjulsstemning! For meg har det alltid vært knyttet til bursdag, til forventning og til lys og glede. Og det er rimelig vanskelig å holde øyet tørt når et Luciatog med små, hvitkledde barnehagebarn kommer forbi i vintermørket, med glitter dandert litt skjevt på hodet og små lys i de butte hendene sine. Svart senker natten seg, i stall og stue ...

Årets Luciatog i barnehagen

De siste årene har barnehagen hatt Luciatog utendørs, på ettermiddagen like før de fleste kommer og henter ungene sine. I går snødde det også tett, nesten så det gikk over til regn, men det holdt akkurat til en stemningsfull Lucia-markering med lussekatter i fleng, varm saft og gløgg. Lillebror gikk som en av de bakerste i toget, og så hadde lyset hans sloknet, noe som var litt trist og leit. Men humøret steg betraktelig etter to lussekatter, og da vi kom hjem var det Lucia og sølvglitter for alle penga! Han sang Luciasangen om igjen og om igjen på senga, kunne alt helt perfekt, og var utrolig stolt og glad. Så måtte senga naturligvis pyntes med litt glitter før han kunne sove (et prosjekt som begynte bra, men endte i tårer og sørgelige glitterrester over hele senga). Nå ja, han har i hvert fall kost seg og fått med seg en god del av denne merkelige, men flotte dagen som liksom hører til i adventstida - lys i mørket, vakker sang og høytidsstemning. Og så prøver vi å ignorere storesøsters alternative versjon av sangen: Santa Lucia, dreit oppi lia ...

 

Fjorårets lussekatter 

Den gangen storesøster var Lucia i barnehagen <3