Gledelige gjensyn i fleng

Det har vært en rar uke. En veldig stille og rolig uke. Uvant stille rett og slett, for når de to eldste ungene er borte, blir det vanlige støy- og aktivitetsnivået i heimen redusert til de godlydene lillebror lager når han leker med sine elskede biler - og så litt trass, da, vi har tross alt en treåring. Men på fredag ble balansen gjenopprettet, for da kom storebror og storesøster hjem og begynte straks å løpe etter lillebror med masse hyl og skrik! Rart at liv og røre fra loft til kjeller kan gjøre meg så tvers gjennom lykkelig <3

Det ble flere fine gjensyn i dag også, vi dro en dagstur på hytta for å hilse på broren min og familien hans, som vi ser altfor sjelden ettersom de bor i Bergen. Søsteren min og jentene hennes var også der, så det var en herlig gjeng med søskenbarn som samlet seg på trampolina, spilte bordtennis, lekte og koste seg glugg ihjel. Det som er så flott er at de går så godt sammen og er så flinke til å ta vare på hverandre - selv om de er i ganske ulike aldre og ikke ser hverandre så ofte. Noen av dem vokser jo som uvær også, men de har fortsatt tid til å leke med de som er mindre og trøste når noen slår seg.

Og så er det veldig gledelig, midt oppi alt det triste, å høre nytt om vår kjære slektning som er alvorlig syk. At selv om vi vet med tungt hjerte hvor det bærer, så er denne siste tiden fylt med kjærlighet og takknemlighet og en unik familie som stiller opp uansett tid på døgnet. Barnas grandtante har det nå såpass bra at hun har fått komme hjem en stund og ha det så godt som hun bare kan, med sine nære og kjære rundt seg og duftene fra den deilige hagen i neseborene. Vi tenker på dem hele tiden, og håper det er disse minnene som vil stå sterkest - sammen med minnene om et langt og innholdsrikt liv med mye glede, humor, tøys og tull, ei dame med tæl og livskraft, ei som alltid tar vare på andre og gir generøst av seg selv. Alle burde ha en slik tante, synes jeg.