På terskelen til ungdomsskolen

Vi voksne er jo som kjent litt treige, og det kan ta lang tid før visse realiteter synker skikkelig inn. Var det ikke sånn cirka i går at eldstemann begynte i 1. klasse? En puslete pjokk med litt for stor sekk, store øyne og behov for en trygg mammahånd? Og nå er han altså snart ungdomsskoleelev? Farvel, barneskole, hallo kviser, karakterer, hormoner, famlende kjærlighet og ungdommelig usikkerhet? Selv er han like rolig som alltid, det er noe annet med foreldrene, gitt. Og da han sto på scenen i går, sammen med 180 andre 7. klassinger fra kommunen, var det ikke fritt for at det trillet noen tårer. Han var så trygg, så flott, så ... voksen. Dansa som bare det, selv om han egentlig ikke liker å danse. Men det så unektelig ut som om han og de andre ungdommene ikke hadde gjort annet enn å danse de siste månedene, for den forestillingen vi fikk servert var utrolig imponerende!

 

Showet het "Gullrekka" og var et samarbeid mellom Kulturenheten og alle barneskolene i kommunen. Tanken bak er at de elevene som skal gå sammen på ungdomsskolen til høsten skal møtes og jobbe med en stor felles forestilling mot slutten av 7. klasse, bli litt kjent og få en mykere start på den nye skoletilværelsen. Det var sang, masse dans, morsomt og godt teater og topp stemning! Og lokalet var stappfullt av stolte foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Instruktørene og lærerne - og ikke minst elevene som hadde skrevet mye av dette selv, lært seg replikker og hundrevis av dansetrinn, ordna med kostymer, sminke, effekter og alt som hører med - fortjener en diger og rungende applaus! Jeg har fortsatt klump i halsen og våte øyekroker (og det skyldes ikke den forkjølelsen som har sneket seg innpå meg).

Lillegutten min har blitt stor. Han har blitt ungdom, og det har skjedd så fort og likevel så sakte og umerkelig at jeg på en sånn dag må se både to og tre ganger på ham for å virkelig tro at dette er den samme gutten som holdt meg så hardt i hånden på 1. skoledag.