Det er nå engang sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Skjer det noe kjipt, kan du banne på at det skjer noe minst like kjipt dagen etter. Nå skal jeg ikke klage for mye her altså, dette slår ikke den gangen vi hadde omgangssyke, luseangrep, vannlekkasje på kjøkkenet og dødsfall i familien (barnas kjære oldemor, som ble 100 år og var mett av dage) - alt sammen på én liten uke. Men når jeg har innlevering av bok neste uke og vi skal arrangere barnebursdag her i helga, passet det mildt sagt dårlig at lillebror fikk feber i går morges, og jeg ble liggende med en særdeles stygg migrene i dag. Mellom hver omgang med oppkast og forsøk på å ligge helt stille og ikke skifte stilling (for da trigges oppkastet igjen) priste jeg meg lykkelig over at lillebror også sov akkurat da, og at mannen min kunne komme tidlig hjem fra jobb.
Men det varte fra 12-tida til omtrent 21-tida i kveld, derfor er jeg altså nå oppe midt på natta for å bake en heidundrende sjokoladekake til snuppa vår som skal feire 11-årsdagen sin med klassevenninnene i morgen!
Forhåpentligvis blir kaka seende sånn ut (bilde lånt fra internett)
Det er egentlig litt koselig, når det kommer til stykket - å stå og bake i et nattestille hus, mens regnet siler ned utenfor slik bare juniregn kan - og jeg vet (eller i det minste håper) at bursdagsjenta kommer til å bli storfornøyd med kake, selskap og hele sulamitten i morgen. Hvordan jeg kommer til å se ut etter en nesten-våkenatt er en annen sak, men den tid, den sorg ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar