Junibarna våre

Om jeg så blir hundre år og ikke lenger husker hva jeg heter, kommer jeg aldri til å glemme denne datoen. De to nettene og morgenene, 27. juni 2006 og 2014, da jeg ble mamma til storesøster og lillebror. Først riene som rev og slet som besatt i kroppen da jeg lå i bilen på vei til sykehuset, helt uvitende om at vi ikke ville nå lenger enn til Rygge flystasjon før babyen ville ut. Mannen min trodde først jeg tulla da jeg skrek at han måtte stoppe bilen, men han skjønte fort alvoret - og det var han som tok imot henne. Helt siden den stunden har hun vært pappas jente, og nå er hun elleve år!

Da lillebror ble født åtte år senere, hadde jeg planlagt hjemmefødsel (som nesten ikke ble noe av, da jeg gikk ti dager på overtid og skulle settes i gang samme dag), og det var en helt spesiell opplevelse. Fryktelig langdrygt og vondt, men det var likevel så trygt og godt å være hjemme med to jordmødre ved min side - og så mannen min, så klart. Lillebror kom til verden i senga vår på soverommet, etter at jeg hadde prøvd å finne gode stillinger både i badekaret og på/ved en stol inne på badet. I liggestilling i senga fikk jeg endelig sving på pressingen, og klokka 08:34 var han ute! Jeg fikk ham opp på brystet med en gang, og den dag i dag kan jeg gjenkalle den følelsen uten noe som helst problem. Det første skriket, den glatte kroppen, de små knirkende spedbarnslydene. Varmen fra en helt nyfødt skapning, en vergeløs sjel som trenger deg fra første stund. Den ubeskrivelige kjærligheten som fyller hjertet til randen når du ser inn i de store, mørke babyøynene. De bittesmå hendene med lange fingre og perfekte negler. Og i dag er denne gutten tre år!

 

 

Dere vakre, herlige junibarn. Hvorfor dere valgte dere akkurat denne datoen, aner jeg ikke, men det var kanskje fordi dere ikke ville feire bursdag alene? Og det er vi glade for! Vi ville ikke ha forandret på en eneste ting.

Elsker dere høyere enn himmelen, begge to. <3 <3