Det smalt i Frogntunnelen

Jeg var på vei hjem fra praksisskolen min etter 4 timers intensiv undervisning, og lå i jevn fart gjennom Frogntunnelen med en trailer foran meg og en del biler bak meg. Satt og tenkte på at jeg måtte handle litt, og hvilket opplegg jeg skulle lage for klassen min til neste dag. Så fikk jeg øye på blålys som kom i motsatt kjørebane (dette var en ambulanse som fraktet en svært syk mann, fikk jeg vite etterpå). Traileren foran meg bremset opp, jeg bremset opp og forsøkte å holde øye med blålysene samtidig som jeg la meg litt inn til siden. Bilene bak meg hadde god avstand, og bremset også opp da de så blålysene og bremselysene fra meg og traileren, men det må ha kommet litt for brått for noen av dem, for plutselig smalt det bak meg.



Jeg hørte først et kraftig sammenstøt, og så kjente jeg at bilen min ble truffet bakfra slik at hodet mitt ble kastet bakover mot nakkestøtten. Bilen trillet videre et lite stykke før jeg greide å stanse den og komme meg ut. Tunnelen var svært støyende, mørk og uoversiktlig, og jeg hastet bakover til de to andre bilene bak meg, de hadde kollidert med hverandre, panseret på den bakerste bilen var en stor krøll, og bakenden på den midterste bilen hadde også mye skader. Bakruta hadde eksplodert, og en stakkars hund befant seg inne i bilen, men så ikke ut til å ha blitt fysisk skadet. På min egen bil var det minimale skader, men jeg følte meg skjelven og hadde vondt i bakhodet. Etter hvert ble jeg også kvalm og svimmel. Vi begynte å fylle ut skademeldinger, jeg prøvde å ringe mannen min og fikk etter hvert tak i ham. Først trodde jeg ikke at jeg trengte noen legesjekk, men innen politi, brannvesen og ambulanse hadde kommet til stedet, var jeg mer og mer uvel og kjente at det kunne være greit å komme til legevakten. Politiet tok et avhør, og så ble jeg kjørt til Ski legevakt mens bilen min (som fortsatt var helt kjørbar) ble kjørt til samme stedet av en politimann.

I ambulansen kom plutselig reaksjonen. Jeg begynte å gråte, av sjokk, av redsel og av påkjenningen. Jeg lurte på hvordan det gikk med de andre bilistene, og hva som egentlig hadde skjedd. Jeg forsto det ikke fullt ut der og da, men i ettertid har det blitt klart at den bakerste bilen ikke var oppmerksom nok i det øyeblikket vi bremset, at han forsto at han kom til å krasje inn i damen bak meg, og måtte velge mellom å gjøre det eller å kjøre forbi og risikere en frontkollisjon i tunnelen. Alt i alt er det kun materielle skader, samt tre bilførere med hodepine og en skikkelig psykisk påkjenning. Og forhåpentligvis ingen senskader på nakkene våre. På legevakten ble jeg tatt hånd om av sykepleier og lege, fikk en sjekk etter litt venting og ble fortalt at det ikke var noen nakkesleng, men at jeg hadde fått en smell i bakhodet og burde ta det med ro i et par dager.

Jeg har til dels sterk hodepine, knasker Paracet og Ibux og prøver å ikke gjøre for mye, men endte opp med å sitte i et par timer på telefon både med forsikringsselskapet og de andre bilistene. De har det heller ikke så bra i dag, mest på grunn av opplevelsen og alle tankene som fyker rundt. Hva skjedde, egentlig? Kunne vi ha gjort noe annerledes? Hva hvis vi hadde hatt barn i baksetet? Hva hvis den bakerste bilen hadde lagt seg ut og kollidert front mot front med motgående kjøretøy?

En sånn hendelse setter spor. Hodepinen kommer nok til å gi seg, men dette vil nok sitte i meg og de andre en god stund framover. Biler kan repareres og erstattes, med mennesker er det noe helt annet. Tross alt sitter jeg her like hel, om enn fortsatt litt i sjokk. Dette unner jeg virkelig ingen. Selv en slik mindre kollisjon setter store spor, og jeg tør ikke tenke på det traumet man får når ulykken virkelig er ute. På ordentlig. Kjør litt ekstra pent i dag, folkens.