Migrene, nattarbeid og barnebursdag

Det er nå engang sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Skjer det noe kjipt, kan du banne på at det skjer noe minst like kjipt dagen etter. Nå skal jeg ikke klage for mye her altså, dette slår ikke den gangen vi hadde omgangssyke, luseangrep, vannlekkasje på kjøkkenet og dødsfall i familien (barnas kjære oldemor, som ble 100 år og var mett av dage) - alt sammen på én liten uke. Men når jeg har innlevering av bok neste uke og vi skal arrangere barnebursdag her i helga, passet det mildt sagt dårlig at lillebror fikk feber i går morges, og jeg ble liggende med en særdeles stygg migrene i dag. Mellom hver omgang med oppkast og forsøk på å ligge helt stille og ikke skifte stilling (for da trigges oppkastet igjen) priste jeg meg lykkelig over at lillebror også sov akkurat da, og at mannen min kunne komme tidlig hjem fra jobb.

Men det varte fra 12-tida til omtrent 21-tida i kveld, derfor er jeg altså nå oppe midt på natta for å bake en heidundrende sjokoladekake til snuppa vår som skal feire 11-årsdagen sin med klassevenninnene i morgen!

Forhåpentligvis blir kaka seende sånn ut (bilde lånt fra internett)

Det er egentlig litt koselig, når det kommer til stykket - å stå og bake i et nattestille hus, mens regnet siler ned utenfor slik bare juniregn kan - og jeg vet (eller i det minste håper) at bursdagsjenta kommer til å bli storfornøyd med kake, selskap og hele sulamitten i morgen. Hvordan jeg kommer til å se ut etter en nesten-våkenatt er en annen sak, men den tid, den sorg ;) 

På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 



En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!

 

For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?

 

Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!

 



Hverdagsglimt fra uke 22

Forrige uke bød på en del motbakker og krøll, selv om det var mye koselig, også. Vi var på noe så sjeldent som en date i Drøbak sentrum, dro på en våt sommerfest i barnehagen og fikk med oss avslutninga på svømminga samt foreldremøte i forbindelse med ungdomsskolestart (uæææhhh!). Vaskemaskinen konka ut, storesøster ble syk (og fort frisk igjen), og jeg og ungene reiste rett og slett fra hele greia og tilbrakte pinsen på hytta - for min egen del helt uten sosiale medier og minimalt med internett, og det var faktisk veldig deilig! Sånne små pauser skal jeg jammen ta oftere, det var gull verdt å koble fullstendig ut og nyte naturen og familietiden. Sitte og se ut av hyttevinduet, fryde meg over fugler, ekorn, hare, rådyr og mye annet som streifet forbi i skogen. Men når det er sagt, er det veldig godt å være tilbake, også!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

Pinsetur

Jeg aner ikke hvorfor denne uka har føltes så usedvanlig tung - kanskje det har noe å gjøre med at vi er midt inne i den travleste avslutnings- og kakebakingsperioden? At det står minst to ting på plakaten hver eneste dag, i tillegg til jobb og husarbeid og alt annet? At vaskemaskinen røk tirsdag morgen, og at vi ikke får fiksa den før neste uke? Det var sommerfest i barnehagen på onsdag, og siden mannen min var i et møte, slepte jeg egenhendig på en langpannekake, en salat, en drøss klappstoler og to barn (eldstemann ville heller bli hjemme). De små barna rakk så vidt å synge Lille Petter edderkopp og Hode, skulder, kne og tå før regnet begynte å melde sin ankomst. Vi rakk litt mat og en kakebit eller to, og så ble alt veldig, veldig vått og såpass ubehagelig at barnehagen ble den reneste fluktsonen. Folk rømte hjem, og det gjorde vi også. Hjem for å passe på at lekser ble gjort i god tid før gitartimen - en gitartime som gikk i vasken fordi den stakkars jenta vår brått begynte å kaste opp. Masse. Nevnte jeg at vaskemaskinen har gått ad undas?

Så nå som fredagen endelig er her, er jeg så klar som det går an å bli for å pakke med meg bagasje, vogn, bleier og tre unger og tilbringe pinsehelga på hytta til foreldrene mine! Mannen min blir hjemme for å male huset, for det er noe sånt som 10 år siden sist, og det synes. Vi skal slappe av og gire ned minst to hakk, vi skal gå turer, plukke blomster, skravle, lage vafler og spille Yatzy. Og jeg har faktisk tenkt å koble helt fra i pinsen - å legge bort mobilen mest mulig er tanken, så får vi se hvordan det går, hihi. Riktig god pinse!

Bloggen har bursdag!

Hipp hurra, bloggen min fyller 2 år i dag, helt på tampen av mai måned! Tenk at jeg har sittet og puslet med mine hverdagsskriblerier i to år, og at noen fortsatt gidder å lese det! Jeg har ikke tenkt å gi meg med det første, for det er så moro og givende. Bloggen begynte jo med at jeg fikk et heftig anfall av skrivekløe som ikke kunne undertrykkes lenger, og selv om jeg i perioder skriver mindre og har det i overkant travelt, så prøver jeg å knote ned noen linjer som forhåpentligvis gir mening, får noen til å kjenne seg igjen eller smile litt. Og i dag vil jeg hylle nettopp dere som stikker innom for å lese: Tusen, tusen takk! En stor klem og en vakker blomst - attpåtil min yndlingsblomst - til deg!

Peoner (bilde lånt fra nettet)





Hverdagsglimt fra uke 21

Mai er nesten over, og ferien rykker stadig nærmere! Om nøyaktig en måned reiser vi til Kreta, og vi gleder oss enormt til sol, bading og gresk natur, mat og kultur. Det er lenge siden vi besøkte Hellas, så det er absolutt på tide!

Forrige uke feiret vi bursdagen til mannen min, hadde en forbausende vellykket familietur til Akvariet og Badeparken på Himmelspretten, og brukte helga til svippturer både til Tønsberg i bursdag og til Oslo på navnefest. Innimellom alt dette stresser vi litt med å ordne pass til ferien, få familiekabalen til å gå opp rundt tannlegetimer, dugnader, avslutninger og foreldremøter, bake kaker til nevnte avslutninger og (puh ...) arrangere et par bursdager som kommer i juni.

Her er noen glimt fra uka som gikk:

Prøver å spenne fast matboksen sin i vogna <3

Lykken er en sommerdag, en hage og en sklie.

Bursdagsmorgen :)

Jordbærdrøm - en drøm å spise, et helvete å lage.

Den første solsikkespiren!

Trilletur hjem fra barnehagen.

Epleblomster (riktignok ikke fra vår hage).

Rusler litt i Drøbak sentrum.

Tveskjeggveronika i Badeparken.

Bursdagsmiddag med langtidsmørnet mørbrad,

smørdampede grønnsaker, bakte poteter og rødvinssaus :)

Bastøferga en lørdag formiddag.

Fremtidens trommesensasjon?

Har pynta seg til navnefest :)

En sjelden lesestund i hagen.

Navnefest på Oslos topp

I dag har vi vært så heldige at vi har fått delta i navnedagsfeiringen til barnas vesle tremenning på min fars side, en vakker og blid pjokk som har rukket å bli hele seks måneder! Han er altså sønnen til min mellomste kusine og hennes samboer, en etterlengtet gutt som har en eldre halvbror i konfirmasjonsalder. De hadde navneseremoni i Oslo Rådhus, etterfulgt av en stor fest for både familie og venner på Grefsenkollen restaurant. Utsikten over byen er helt utrolig, og lokalene er så flotte og stemningsfulle. Det ble servert varm lunsj (kalveentrecote til de voksne, kylling til barna) med Ringi eplejuice til, samt deilige kaker med kaffe og te.

Det var mange barn til stede, både store og små, og det var ordnet med tegnebord og såpebobler og mye annet morsomt. Lillebror ble fort lei av å sitte ved bordet, men så fort vi fant de små såpebobleflaskene, var lykken gjort! Kusinene hans slengte seg fort med på moroa, og ellers var det veldig gøy å løpe rundt i gangene og gjemme seg, turne, hoppe og klatre på storesøster. Hva servitørene syntes om å tråkke rundt i dette, vites ikke ;)

Hovedpersonen for dagen var bare blid og fornøyd, og lagde knapt nok en lyd under hele festivitasen. Og så fikk han så mye fint i gave! Både barneservise, kopper, bestikk, bilderammer, barnebøker, minnemynter, leker, klær og en stor globus. Faren hans er nemlig fra Chile, så de har mye familie der, og planlegger en lengre reise dit neste vinter. 

Navnefesten ble avsluttet med et gigantisk gruppebilde av alle sammen på trappa utenfor Grefsenkollen. Vi beundret den fine utsikten enda en gang, sa takk for oss og vendte snutene hjem igjen - temmelig slitne, veldig stinne i magene og takknemlige for at vi får ta så aktivt del i livet til familiens yngste tilskudd, attpåtil på Oslos nordøstre topp en litt grå, men like fullt vakker dag i mai.