For lillebror vil slett ikke sitte på akebrettet. Han vil ikke gå heller, han vil bare sutre og hyle og trampe med beina, for mamma er bare så dum. Han går til nød med på at barnehagesekken kan ligge på akebrettet, men selv vil han hverken sitte, gå, stå eller noe som helst annet. Han vil bli båret. 'Kan jeg bære deg?' sier han. Det er standardfrasen hans nå for tiden. Enten tror han at han er Supermann, og fint greier å bære mammaen sin, eller så har han ikke skjønt forskjellen på 'meg' og 'deg'. Det er fullstendig uaktuelt å bære ham hjem mens jeg drar akebrett og sekk etter meg, så jeg ender med å spenne ham fast på akebrettet likevel, selv om han hyler og griner så man skulle tro verdens undergang var nær. Og jeg kan neppe smykke meg med tittelen 'verdens beste mor' denne dagen, for jeg strener hjem så fort jeg kan med en sinna unge på akebrett og føler at alle vi møter stirrer og stusser og tenker at 'Jøss, det ser ikke ut til at den ungen liker å være ute i det hele tatt. Tja, ikke så rart når ungene bare sitter inne og glor på en skjerm, de vet vel ikke hva snø og akebrett er for noe engang.' Så, der fikk jeg min vakre illusjon om en koselig aketur med trillende barnelatter og røde kinn fullstendig knust. Og ikke har vi lært heller, for til helga skal vi prøve å introdusere lillebror for skigåingens gleder. Ønsk oss lykke til.
Riktig god helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar