Den resterende tida, samt de minuttene vi satt og ventet på å komme inn på laboratoriet og tilbake til legen igjen, tilbrakte han med å grine, sutre, kaste på seg, løpe fram og tilbake, klatre, finne ting han helst ikke burde ha i besittelse og si 'Ikke, ikke' og 'nei'. Det var en lettelse å endelig kunne dra derfra etter halvannen time, selv om konklusjonen var 'viral halsbetennelse, ingenting å gjøre noe med, kom tilbake hvis han ikke blir bedre'. Mandlene var hovne og røde, gutten spiser veldig lite og får noen hosteanfall som nesten ender i oopkast, men vi kan ikke gjøre annet enn å vente. Og trøste. Og gi ham den maten han greier å svelge (hørte jeg is?).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar