Årets synssjekk

Det er januar, det er hverdag igjen, det er bitende kaldt, og i dag var det igjen tid for storesøsters årlige synskontroll. Hun fikk briller da hun var fire og et halvt år gammel, da det ble oppdaget at hun var kraftig langsynt. Det har etter hvert blitt en vane med briller, hun kler dem så godt, og det er nesten rart å se henne uten. Passe søt, eller hva?

I år skulle lillebror også være med, for tatt i betraktning storesøsters historikk, og at både jeg og mannen min bruker briller, kunne det fort være at han var arvelig belastet. Så tidligere i dag troppet vi mannsterke opp på øyelegens kontor - lettere nervøse og spente på om vi skulle få enda en brillebruker i familien. 

Det er jo ikke bare-bare å få en tass på halvannet år til å gå med på øyeundersøkelse, men det startet riktig så bra. Han satt på fanget mitt og skulle se på noen bilder og følge noen objekter med øynene. Så kom det som storesøster gruer seg til hvert år, da. De grusomme øyedråpene som utvider pupillene, også kalt langvarige torturdråper. De svir visst veldig, og må først dryppes på i to omganger, før man må vente en halvtime på at effekten skal trå til. Da ser man nesten ingenting, og har noen pupiller på størrelse med femkroninger.

Lillebror likte absolutt ikke å få disse torturdråpene, men ble raskt seg selv igjen da han kunne leke mer med apen og dokka og Duplo-klossene på venterommet. Da det var på tide å lyse inn i øynene hans for å sjekke synet nøyere, begynte etter hvert spetakkelet. Gutten samarbeidet ganske bra på den første biten, og øyelegen (en morsom dame på rundt seksti) satt og lagde så mange rare lyder mens hun jobbet at han nesten ble litt fjetret, tror jeg. Hun sang, kurret, mjauet og aaaa-et så det var like før jeg sprutet ut i krampelatter. Egentlig litt synd at vi ikke kommer til å gå til henne flere ganger nå! 

Helt på slutten, da hun skulle lyse i øynene hans helt på nært hold, hadde gutten (eller Knertulf, som legen kalte ham) fått veldig nok av alt sammen. Han ville bort, ned eller opp, men alt annet enn å sitte på fanget. Dermed måtte jeg tviholde på ham med alle krefter mens øyelegen gjorde det hun skulle, og hvis dråpene han fikk tidligere var tortur, var dette hundre ganger verre. Som han hylte! Jeg følte meg naturlig nok som et ordentlig mammabeist, men plutselig var det over, og vi fikk vite at lillebror har helt normalt syn! En stor lettelse for oss alle. Selv var han bare glad for å slippe fri.

Storesøster samarbeidet veldig fint denne gangen, og trenger bare noen små justeringer i brilleglassene sine. Og neste år er hun såpass stor at hun kan gå til vanlig optiker for kontroll. Det blir sikkert litt rart, men jeg tror ikke hun kommer til å savne de ekle øyedråpene noe særlig.

Etter denne seansen hos øyelegen, var det ikke fritt for at vi var slitne, alle sammen. Og da vi var hjemme, fant jeg to stykker som var helt kaputt i baksetet, stakkars. En liten en som gudskjelov ikke trenger briller, og en stor en som for lengst har vent seg til et liv med briller. Å se godt er tross alt ganske deilig :)