Hjemme igjen

Ingenting er som å våkne opp i sin egen seng etter ti dager på ferie og en lang reise hjem! Senga vår i leiligheten i Italia var faktisk ikke så verst, men den slår ikke vår egen. Og så puta mi, da. Den er best!

Ja, vi er altså hjemme igjen, fra en Italiatur som begynte veldig uheldig, men fikk en meget stigende kurve etter et par dager. Vi har ligget på stranda, ungene har bada til de fikk finner og gjeller, selv lillebror har blitt en tøffing i bølgene!

Vi merket lite til skaden hans da de første dagene var omme, men han er fortsatt litt ømfintlig for lys, og det bør vi sjekke hos legen når hun er tilbake fra ferie. Jeg tror kanskje han har vært litt sånn før også, men det skader ikke å ta en legetime. 

Den siste dagen i Caorle tilbrakte vi på stranda, før vi dro tilbake til leiligheten og begynte å pakke. Så tok vi en siste middag i gamlebyen, og nærmest snublet over et veldig bra sted med mat litt utenom det vanlige.

Litt fotball fikk vi også med oss, men resten av kvelden gikk med til å lete etter storesøsters forsvunne solbriller, som lillebror etter sigende skulle ha stukket av med. De var jo søkk borte, og vi måtte til slutt gi opp, men gjett hva som dukka opp bak klærne hun skulle ha på seg på hjemreisen morgenen etter? Jo da, det var de spesiallagde solbrillene med styrke. Og det skapet var altfor høyt til at lillebror kunne ha lagt dem der. Han er herved frikjent!

I går hadde vi litt ekstra tid før vi skulle kjøre til flyplassen, og tok derfor en liten rusletur i byen og en is på en koselig kafé. 

Så var det bare å sette seg i bilen og kjøre til Marco Polo flyplass - riktignok med en liten ekstra runde, da kartleseren bomma på en avkjøring ... Men vi rakk da fram i god tid. Og resten gikk uten problemer, to timer og tjue minutter i lufta går jo relativt fort! 

Huset sto der vi forlot det, og bare et par planter vi hadde i krukker i hagen har lidd i vårt fravær. Ellers er alt ved det gamle, og i dag tar vi det rolig, pakker ut og vasker tøy og forbereder oss på en ny ferie - i Norge denne gangen. I morgen går turen til Nordby gård i Tønsberg, det skal bli deilig!

Venezia

Caorle ligger ikke så langt fra Venezia, vi brukte jo litt over en time hit med bil fra Marco Polo flyplass, og fra Caorle arrangeres det også båtturer dit. En så fin by som Venezia er vel verdt en dagstur, selv i heten og turistsesongen, og turistinformasjonen i Caorle kunne skaffe oss billetter til ovennevnte båttur. Klokka åtte i morges gikk båten, og vi fikk faktisk sitteplasser, selv om vi kom i siste liten!

Litt over ti var vi framme i Venezia, til en folkemengde uten like ved Markusplassen og et noe forhøyet stressnivå på oss voksne, idet vi prøvde å buksere lillebrors reisetrille og oss selv ut i noen litt roligere gater. Omsider fant vi hvilepulsen igjen, og tok lunsj på et (noenlunde) stille sted. Etterpå fikk minstemann gå litt selv, noe han digga veldig, men til slutt ble det en tanke for kaotisk til at det kunne anses for trygt. Vi beveget oss mot Rialto, men oppdaget til vår store skuffelse at den var under oppussing, og fullstendig tildekket på utsiden. Fra toppen av broen var det heller ingen utsikt, bare papplater. Makan!

Likevel; det var herlig å gå rundt der. Venezia er en hektisk by i perioder, særlig hvis man befinner seg på de verste stedene (les: Markusplassen og gatene rundt). Men hvis man kommer seg litt utenfor allfarvei, blir det plutselig helt stille. Det var den stillheten jeg lot meg fascinere mest av da vi var i denne byen første gang for snart tre år siden. Alt er så enten-eller her, du kan gå fra en fullpakket gate til en helt øde (og like fin) en på få sekunder. De trange gatene, broene, kanalene og det totale fraværet av biler gjør også byen til noe helt spesielt! 

Etter å ha trasket rundt i de labyrintiske gatene en god stund, shoppet et par småting og funnet både tidvis stillhet, blindveier og gode fotomotiver, tok vi en is og en Spritz Aperol og fant veien tilbake til båten igjen. Det var utrolig varmt i dag, og det tok på med lang båttur og mye subbing gatelangs. Ser fram til en helt avslappende dag på stranda her i Caorle i morgen - skjønt jeg burde vel vite at mesteparten av tiden antakelig går med til å passe på resten av 'flokken' min. Og det er helt greit! De er jo temmelig fine :)

Tur til Grado

Da vi planla denne ferien til Italia, var vi blant annet innom og snuste på Grado før valget til slutt falt på Caorle. Byen ligger litt mer nordøst, og kan nås via en kjempelang bro fra fastlandet. Siden vi leier bil her nede, bestemte vi oss for å ta en dagstur dit og se hva vi hadde gått glipp av. Grado ligger halvannen time fra Caorle, har fine strender, kanaler og et koselig sentrum, men når absolutt ikke opp til Caorles skjeve, fargerike og sjelfulle gamleby. Og på stranda måtte man betale for i det hele tatt å komme inn.

Vi er med andre ord ganske fornøyde med at vi gikk for Caorle - både fordi byen har fin stemning, masse liv og nydelige strender, og fordi den ikke ligger altfor langt fra flyplassen i Venezia. Grado hadde et litt annet preg, litt kjøligere, flere luksushoteller og færre turistsjapper, kanskje også litt eldre klientell? Vi tok i hvert fall en koselig lunsj der, ruslet til stranda og bada og solte oss litt før sola stakk av bak skylaget. Det kostet 1 euro pr. pers. å komme inn på stranda, og en parasoll med to solsenger kostet ytterligere 14 euro på ettermiddagen, men så var det noe greier med et adgangskort og depositum og sånt, som virket i overkant unødvendig og tungvint. Hele stranda var gjerdet inn, og det var vakter og porter og skilt overalt. Vi fikk i hvert fall valuta for pengene da eldstemann ble brent av en medusa-manet og trengte lindrende salve. De hadde et dyktig førstehjelpsteam som tok seg av biffen på kort tid - det skal de ha!

Noen syntes også at det var utrolig gøy å rulle seg rundt og få sand absolutt overalt - hva er man ellers i Syden for?

Strandliv

Endelig ble det en dag på stranda for hele familien! I går delte vi oss opp for å passe lillebror, som måtte holde seg inne mens sola var på det sterkeste, men nå hadde det gått over 48 timer siden fallet hans, og det gikk an å våge seg ut på litt mer vanlige feriesysler - som å grave i sanda og bade!

Det var både veldig gøy og litt skummelt å begi seg ut i italiensk farvann, men da det var på tide å gå opp igjen, ville han slett ikke bli med! Etter hvert roet han seg imidlertid i vogna for formiddagsluren sin, og mor kunne omsider slappe av med soling og boklesing. Jeg greide å pløye gjennom et helt kapittel - kryss i taket!

Stranda, som heter noe sånt som Spiaggia di Ponente, er kjempefin - passe langgrunn, rent og fint vann og sand av den typen som er relativt lett å børste av (selv om det må en grundig dusj til for å bli kvitt alt). Solsenger med tilhørende parasoll får man leid på stedet, eventuelt er det rabatt å hente hvis man kjøper billetter hos utleiebyrået vi leier leiligheten av. Her er det dessuten skikkelige do- og dusjfasiliteter, samt mange fine lekeplasser i flere retninger (stranda er stor!). Den er ganske ålreit i solnedgang også.

Ellers er Caorle en veldig flott by, spesielt hvis man tusler innover i gamlebyen! Masse fine, fargerike hus, trange gater, små torg og sjarmerende butikker. Vi trives utmerket her, til tross for at enkelte (ikke undertegnede, for en gangs skyld, denne gangen gjelder det våre to eldste) har blitt solbrente og gir høylytt uttrykk for det. Man skulle kanskje tro at verden var i ferd med å gå under, men jeg skal gi dem rett i at solbrenthet ER vondt. Og det går over!

Bot og bedring

En eller annen gang i løpet av kvelden strømmet den gode feriefølelsen på. Den sorgløse og berusende stemningen vi har sett sånn fram til. Jeg tror det må ha vært like etter den gode middagen vi spiste i gamlebyen i Caorle, der vi langet i oss mat og lo og koste oss før vi tok en rusletur ut til fyret. Ungene var så glade, alle sammen, de løp og hoppet rundt, og vi gikk og småsmilte til hverandre i smug et stykke bak dem. Lufta var mild og god, og i det fjerne spilte og sang en musiker på en eller annen rolig ballade. Jeg trakk pusten og tenkte at NÅ. Nå er det ferie. Nå er vi akkurat der vi skal være.

Datteren min dro meg med ned til stranda for å vasse i skumringen, og det var helt nydelig. Lillebror er i bedring, han kan endelig være litt med på det som skjer, og jeg gleder meg til alle de opplevelsene som ligger foran oss. I morgen skal det visst bli mer overskyet vær, men jeg tipper vi får det fint likevel.

En hjernerystende ankomst

Det skjer som regel et eller annet når vi er på ferie, enten det er akutt sykdom, oppkast, utslett eller rett og slett et ublidt møte med italiensk brostein - som i går. Vi hadde bare så vidt ankommet Caorle, den lille italienske byen vi bor i, og ikke rukket å få nøklene til leiligheten engang, da lillebror tumlet ned fra en mur og slo ryggen og bakhodet i bakken med et smell. Han gråt uvanlig mye til seg å være, lot seg bare ikke trøste - og litt senere kasta han opp. Det skjedde noen minutter etter denne tilsynelatende deilige ferieidyllen:

Fra is og kos til jakt på både leilighet og lege. Vi hadde en liten gutt og en vogn full av oppkast og en økende mistanke om mild hjernerystelse, og ingen andre steder å skifte og tørke opp enn et dunkelt belyst parkeringshus. Heldigvis fikk vi tak i nøklene til leiligheten, ringte broren min (som er lege) og ble en smule beroliget, men følte likevel behov for å undersøke legemuligheter og sykehus i området. Vi fikk snakke med en barnelege, som booket oss inn i dag tidlig, og i mellomtiden holdt vi øye med ham (formen steg etter at han kasta opp, men han var ikke helt seg selv) og vekte ham hver time i løpet av natta. Det har med andre ord ikke blitt så mye søvn det siste døgnet, ettersom vi sto opp klokka fem tirsdag morgen for å rekke flyet til Venezia.

I dag morges troppet vi opp hos en hyggelig barnelege, som sendte oss rett videre til sykehuset i Portogruaro, en halvtimes kjøretur fra Caorle (veldig glad for at vi har leid bil her nede!), og dit dro vi alle sammen.

Etter en halv dag på sykehuset, mange undersøkelser og et par timers venting på at han skulle fylle en urinprøvepose, ble det konkludert med at ingenting var galt, bortsett fra sånt som følger med et såpass hardt sammenstøt med brosteinen. Trøtthet, lysskyhet, ubehag og kvalme/oppkast. Lillebror må ta det litt pent (i den grad det går an med en toåring) og holdes i skyggen i et par dager, så vi må gjøre om på de planene vi egentlig hadde lagt, men det er ingen krise. Vi skal heldigvis være her i ti dager! Nå håper vi at ting roer seg litt, så vi kan begynne å nyte ferien også. Det er helt nydelig her, så jeg gleder meg til å utforske mer og kanskje sitte i skyggen med et lite glass hvitvin uten at noen plutselig må på legevakten? Det er alltids lov å håpe.