Kongens nei

Jeg er totalt overveldet, emosjonell og målløs av beundring. I kveld har vi nemlig latt fiksing av hus ligge, og tatt en tur på kino for å se Kongens nei. Riktignok hadde jeg hørt fra alle hold at det skulle være en bra film, men jeg var ikke forberedt på at den skulle være så rørende, rett og slett. For noen skuespillerprestasjoner!

Det er bare å ta av seg hatten for Jesper Christiansen og Anders Baasmo Christiansen, som spiller kong Haakon og kronprins Olav på en svært troverdig og nær måte. Jeg føler at jeg kjenner kong Haakon og familien hans nå, etter å ha sett denne filmen. Alt ved produksjonen var av høyeste kvalitet, og det var stor autentisitet over alle detaljer, kanskje med et visst unntak av språket her og der (men det er greit, litt kunstnerisk frihet må man kunne ha). Jeg tørket tårer da kongen og kronprinsen måtte si farvel til kronprinsessen og barna, og da filmen var over (altfor fort, spør du meg!) satt jeg igjen med en sterk følelse av stolthet og respekt for det kongen og familien hans gikk gjennom de første krigsdagene. 

Vi fikk også gode glimt fra senkingen av Blucher utenfor Oscarsborg og innblikk i livene til både den tyske sendemannen og til en av de unge soldatene som forsvarte kongen ved Midtskogen. Mange handlingstråder veves ubesværet sammen til et episk anlagt, medrivende og spennende bilde av disse avgjørende aprildøgnene i Norges historie. Kongens nei er lett en av de aller beste norske filmene jeg har sett de siste årene, og den kan trygt anbefales!