Det er det mantraet jeg har prøvd å gjenta for meg selv hele uka. Når stress-og bekymringsnivået blir for høyt, når jeg føler at jeg blir kvalt, når skuldrene er så høye at de nesten når til taket.
Bare pust. Det ordner seg.
Det er ikke akkurat noe nytt at det er travelt her, men det er sjelden jeg har kjent så høyt trykk fra alle kanter. Nå merker jeg virkelig konsekvensene av å studere i tillegg til å jobbe som oversetter, følge opp barn, prøve å holde huset sånn noenlunde i orden, vie min stakkars mann litt tid og alt det der. Jeg ender jo opp som et lett frynsete vrak som leser pensum på do mens lillebror uler utenfor døra, og har mareritt om at oversettelsen min rakner på målstreken. Men så kom det et øyeblikk her i ettermiddag, etter at jeg hadde henta minsten i barnehagen. Han ville plutselig gå bort til skogen, for han skulle nemlig ha 'båbæj'!
Så løp han av gårde, på de små beina sine, med et digert glis. Da var det bare å følge etter, og oppdage et nesten magisk sted like ved enden av gata vår! Det var ingen blåbær der, men masse høstblader og sopp, og det var veldig spennende, det også. Litt uti den spontane lille turen vår oppdaget jeg at jeg faktisk gjorde det, helt av meg selv. Jeg hadde lagt bort stresstankene for et par minutter, jeg var til stede akkurat der og da, og jeg pustet ordentlig! Så traff vi to søte katter, og både jeg og lillebror var i himmelen. Å kose med katter senker også pulsen, har jeg hørt, så det får ikke hjelpe at jeg er allergisk.
Pust. Bare pust. En uke igjen nå.
God helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar