Så var det altså over, slaget om Winterfell, den store kampen mot The White Walkers og The Night King. Et skikkelig beist av en episode, tidvis veldig kaotisk og vanskelig å følge, men med enkeltøyeblikk som virkelig skinte. Slaget var intenst og nesten fysisk slitsomt å se på, jeg satt med spente muskler store deler av episoden, følte på frykten og håpløsheten til de som kjempet, jublet da Arya tilintetgjorde the Night King og gråt med Dany da Jorah døde. Og så Theon, da, som ofret seg for Bran, Lyanna Mormont som tok knekken på en zombie-kjempe (!) før hun døde, og Edd og Beric som måtte gi tapt etter å ha reddet andre rollefigurer. Melisandre, som dukket opp for å sette sverd og vollgraver i brann og gi Arya det hintet hun trengte for å ta ut The Night King, for til slutt å vandre ut av ruinene av Winterfell, bryte trolldommen, bli til den eldgamle kvinnen hun egentlig er og segne om. Dermed oppfylte hun sin egen profeti til Davos: «I’ll be dead before dawn.»
Dette var en seig, utmattende, mørk (bokstavelig talt) og litt antiklimaktisk episode. For hva skjer nå, når kampen mot de døde er over for godt? Tydeligvis er det Cersei og King’s Landing som blir fokuset i neste episode, men da lurer jeg jo på: Var dette alt? Får vi ikke vite noe mer om The Night King, motivasjonen hans og de mystiske spiralmønstrene som har gått igjen helt siden 1. sesong?
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av episoden, men jeg hadde nok sett for meg at vi måtte ta farvel med enda flere karakterer, kanskje til og med en av hovedkarakterene. Men de viktigste spillerne er fortsatt med, og det ser ut til at begge dragene og til og med Ghost er i live, hvis man studerer promoen for neste episode. Kanskje hadde jeg sett for meg mer av en game-changer, noe som virkelig endrer på maktbalansen og setter følelser i kok, men jeg tipper at de store omveltningene kommer i løpet av de 3 siste episodene. Serien er tross alt kjent for å snu opp ned på det vi tror og gang på gang vise at at ingen er trygge, ikke engang hovedfigurene. Henrettelsen av Ned Stark, The Red Wedding, The Purple Wedding; Ingen annen TV-serie har vel tatt livet så mange hovedpersoner før, men samtidig har de siste sesongene (som ikke lenger har basis i bøkene) gått i en litt annen retning. Men jeg håper de fortsatt vil holde fast ved det jeg oppfatter som seriens kjerne, ytret av Ramsay Bolton for et par sesonger siden: «If you think this has a happy ending, you haven’t been paying attention.»
Episoden hadde en nervepirrende og effektfull start, med en nesten uutholdelig stillhet og uvisshet før slaget begynte. Det at dothrakiene ble sendt avgårde med flammende sverd, bare for å forsvinne i isødet etter en liten stund, satte en utrolig nifs og illevarslende stemning som også var tydelig å se i soldatenes ansikter. Da de døde kom mot dem som en bølge og slaget begynte, ble det fort kaotisk og dessverre ganske vanskelig å se hva som foregikk, men det hjalp å se episoden sent på kvelden og skru av alt lyset i stua. Game of Thrones har ofte dette problemet med slagscener i mørket, men her ble det enda mer mørkt og diffust på grunn av store mengder røyk samt snøstormen som The Night King sendte. Dragekampene var så å si umulig å følge for meg størsteparten av tiden, og det var synd.
Men det var likevel noen imponerende slagscener vi fikk servert, og det var nydelig å se Arya svinge sitt nye våpen og ta ut zombier på løpende bånd. Lyanna Mormonts siste øyeblikk var veldig passende for hennes karakter, og jeg var glad for at vi slapp å se henne som «aktiv» zombie (annet enn at hun åpnet de isblå øynene sine). Den sekvensen som kanskje fungerte best i episoden, var Aryas «dans» gjennom et bibliotek fullt av wights etter at hun har blitt såret - her ble tempoet skrudd ned et par hakk, mens spenningen fortsatt var til å ta og føle på. Scenene i krypten var også med på å sette en illevarslende uhyggestemning, og jeg satte pris på øyeblikket mellom Sansa og Tyrion, der de satt i skjul etter at de døde begynte å røre på seg. Slike små glimt, av og til bare et forståelsesfullt blikk mellom karakterer, kan si så utrolig mye om hvem de er, forholdet mellom dem og hvor de står akkurat nå.
Theon og Bran hadde også noen gode scener sammen før The Night King kom og Theon valgte å løpe mot ham med hevet sverd. Alfie Allen har gjort en formidabel jobb med å gestalte en karakter som har sveket sin fosterfamilie på det groveste, senere blitt brutt ned til en svekket og skjelvende skapning og deretter bygget seg opp igjen ved å gjøre bot - gang på gang. Dette var det siste han gjorde, og det var et meget sterkt øyeblikk. Særdeles virkningsfullt var også seansen der alt går i sakte film, Ramin Djawadis fantastiske musikk begynner å spille, og vi ser The Night King gå mot Bran. Og idet han skal til å gripe sverdet, drepe The Three-Eyed Raven og utslette menneskehetens «levende hukommelse», kommer Arya flyvende ut av ingenting, gjør en fabelaktig manøver med dolken til Littlefinger og setter inn dødsstøtet mot The Night King. Han smadres, resten av The White Walkers går samme vei, og zombiene faller sammen. Arya, altså! Jeg hadde et lite håp om at hun skulle klare det, men fikk meg likevel en stor overraskelse.
Det slo meg etter hvert at Jon og Dany ikke var episodens egentlige hovedpersoner; Jon hadde ikke særlig suksess med hverken dragekamp eller nærkamp i denne episoden, selv om han prøvde hardt, og Dany var også ganske ille ute etter det feilslåtte forsøket på å brenne The Night King. Jorah kom henne til unnsetning og døde slik han antakelig hadde ønsket det: Mens han beskyttet sin elskede dronning. Og Mormont-slekten har dermed mistet sine arvinger.
Tidvis fantastiske bilder, intense slagscener, uhyggelig stemning, skrekk og blod og død - denne episoden hadde så mange elementer og lyktes innimellom med å skape noen virkelig store øyeblikk, mens den andre steder ble fryktelig uoversiktlig og kaotisk - og bittelitt ulogisk. Ikke alle avgjørelser og hendelser underveis ga 100 % mening, og tidsperspektivet var en smule uryddig, men dette var uten tvil en kjempeprestasjon av manusforfattere, regissør, kameramenn, stuntmenn, designere, sminkører, effektmakere og skuespillere - og jeg blir sliten bare av å tenke på slaget og skrive om det, så den har definitivt gjort inntrykk. Det store spørsmålet blir bare: Hvor går veien videre?
Om bare tre uker vet vi svaret. Og jeg grugleder meg, for jeg vil ikke at serien skal være over - samtidig som jeg verker etter å få vite hvordan det går med alle sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar