Nok en gang ligger jeg godt på etterskudd med Game of Thrones-bloggingen min, og det kommer dessverre til å bli enda verre neste uke på grunn av eksamensperiode på jobb og konfirmasjon her i heimen førstkommende lørdag! Jeg må også - enda så mye det smerter meg - innrømme at den største iveren etter å skrive om serien i detalj og spekulere og teorisere ikke er til stede lenger. Game of Thrones er fortsatt et formidabelt stykke TV-kunst, den er fortsatt udiskutabel TV-historie, men i det siste har jeg kjent mer på resignasjon enn på begeistring. Deler av denne episoden var utrolig bra, men for det meste satt jeg der helt lamslått og ... nummen. Dany og Drogons totale ødeleggelse av King’s Landing var så rystende at jeg ikke fant ord. Og det kom altfor brått, uten den gradvise karakterutviklingen som trengs for å underbygge Danys forvandling til The Mad Queen, noe som igjen henger sammen med serieskapernes tydelige avgjørelse om å sette opp tempoet i denne sesongen. Når du «ser» manuset bak serien på denne måten, vitner det om dårlig TV. Og det er fryktelig, fryktelig synd.
Vi starter episoden på Dragonstone, der Varys tydeligvis er i full gang med renkespillet sitt. Det antydes at han prøver å forgifte Dany, men hun tar ikke til seg føde og ser i det hele tatt fryktelig nedkjørt ut. I forrige episode begravde hun Jorah, så Missandei og Rhaegal bli brutalt drept og begynte å miste grepet - og nå er hun på god vei inn i paranoia og galskap. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som skurrer allerede i de første scenene her, bortsett fra at jeg synes jeg kan se manusforfatternes klamme fingeravtrykk i alle scenene med Dany. Jeg følte ikke dette like tydelig i de andre delene av episoden, jeg likte for eksempel Aryas og Jaimes historier mye bedre og følte deres utvikling som mye mer naturlig og ekte. Stikkord her er antakelig plott-drevet vs. karakterdrevet historiefortelling, hvorav den sistnevnte er noe serien pleier å være drivende god på. Selv om Jaime måtte slåss mot den overdrevent karikerte Euron for å nå fram til Cersei, ble historielinjen hans avsluttet på en måte som passet godt overens med hvem han i bunn og grunn er.
Varys’ siste scene, der han ble henrettet for forræderi, gjorde sterkt inntrykk, og jeg elsket det lille øyeblikket mellom Tyrion og Varys. Peter Dinklage gjorde i det hele tatt fantastisk arbeid i denne episoden, hans totale sjokk over Danys herjinger føltes 100 % ekte, og det skal bli uhyre interessant å se hva The Hand of the Queen foretar seg i neste og aller siste episode av serien. En annen ting som fungerte svært godt i denne episoden, og som kom fullstendig overraskende på meg, var Cerseis gradvise nedbryting til ei redd lita jente, og Jaimes gjenforening med henne. Deres (formodentlig) siste scene var rett og slett veldig rørende, og måten Jaime roet ned tvillingsøsteren sin på, ga meg ganske så våte øyekroker. Og det hadde jeg aldri forventet. Det viste seg nemlig at Cersei på langt nær var den verste dronningen; den æren går til Dany, som nå bør stå på toppen av Aryas liste.
Aryas opplevelser under ødeleggelsene av King’s Landing var desidert det beste med episoden, og understreket kaoset, brutaliteten og de virkelig horrible konsekvensene av The Mad Queens avgjørelse om å gjøre sin fars ord til sine: «Burn them all». Det ble gjort på en langsom, stilistisk vakker og effektfull måte, der du nesten lukter røyk, aske og brente lik i lufta og kjenner ødeleggelsene på kroppen. Utallige uskyldige mennesker lå igjen som forkullede skikkelser - totalt unødvendig for at Dany skulle kunne ta fra Cersei tronen. Hadde vi fulgt Dany mer i løpet av kampene og sett mer av det hun strever med, fått større innblikk i hvordan hun har begynt å se verden - at hun føler seg totalt alene mot absolutt alle andre og ikke ser noen fornuftige løsninger - ville dette hengt mer på greip. Men vi får ikke se hva det er som får henne til å bikke over. Emilia Clarke gjorde veldig mye ut av de få scenene hun fikk i løpet av slaget, men det ble ikke nok. Ikke på langt nær nok. Slik episoden framstår nå, er Danys handlinger like uforståelige for oss som for Tyrion, Jon og hennes andre allierte.
Det kan virke som om Grey Worm også bestemte seg der og da for å fortsette å slåss for å hevne Missandei, noe som satte Jon i en uhyre vanskelig situasjon. Men det er mye som fortsatt er uklart, og som vi forhåpentligvis får svar på i neste episode. Men jeg har ikke altfor stort håp om at siste episode skal snu om på tendensen til å hoppe bukk over karakterutvikling og fokusere på sjokk og raske historievendinger.
Midt oppi det hele fikk vi også «CleganeBowl», den opphypede kampen mellom The Hound og broren hans, The Mountain. Eller skal vi kalle ham Zombie-Mountain? At Qyburn blir slengt til side og dør, var en påminnelse om hvor rå og hensynsløs han er, mer robot enn menneske på dette tidspunktet. Selve kampen var god den, men jeg følte ikke at den var strengt nødvendig for resten av handlingen i episoden. De som var veldig opptatt av å få se CleganeBowl, ble sannsynligvis fornøyd, også med å se begge to styrte ned fra ruinene av The Red Keep. For vi trodde vel ikke at dette skulle ende lykkelig?
Jeg kunne ha skrevet mer om dette, men nøyer meg med å komme med noen punkter over ting jeg håper blir adressert i neste og siste episode, eller personer jeg håper å se:
Jeg kunne ha skrevet mer om dette, men nøyer meg med å komme med noen punkter over ting jeg håper blir adressert i neste og siste episode, eller personer jeg håper å se:
- Sansa må komme på banen, og det ettertrykkelig. Jeg forventer å se henne som en av spillerne nå helt mot slutten, så mye som serien har bygget henne opp.
- Yara og folkene hennes fra The Iron Islands bør også dukke opp igjen, men de kan få litt av en jobb med å velge hvem de skal støtte.
- Jeg håper at vi også får se Brienne, Podrick og en del av de andre bifigurene som ble igjen i Winterfell. Tormund, Sam og Gilly tror jeg neppe vi får se.
- Vi bør få flere scener med Bran, for hva er vitsen med å ha en Three-Eyed Raven hvis han ikke har mer å by på enn å sitte i en stol og prate i gåter?
- Prinsen av Dorne har så vidt blitt nevnt ved navn, men det skal vel mye til for at vi får se ham. Med tanke på hvor katastrofalt dårlig Dorne har blitt håndtert i serien hittil, er det vel like greit.
Jeg ser fram til mandagen med spenning, for jeg vil jo vite hvordan det går, men også med en god porsjon frykt og engstelse for at det som har vært så bra med serien skal bli satt til side av hastverk og manglende karakterutvikling. Men jeg håper selvsagt at jeg tar feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar