For det har virkelig gått i ett siden jeg fikk jobb som lektor i august, og selv om jeg hadde fortsatt å blogge om smått og stort av hverdag og familieliv, hadde det garantert blitt mye mer sporadiske oppdateringer. Og det er ikke sånn jeg helst vil ha det. Skal jeg blogge, bør det være litt jevnlig - om ikke flere ganger i uka, så i hvert fall månedlig, og da helst med fyldigere innhold enn: Her er det travelt, må snart gå, snakkes! Så det å la bloggen hvile i 4 måneder har føltes helt riktig. Men jeg skal ikke nekte for at jeg har savnet det, og nå i desember begynte det å rykke så kraftig i skrivefingrene at jeg bare måtte finne fram bloggen igjen. Så håper jeg at det fortsatt finnes blogglesere der ute et sted!
Så ... hvor begynner jeg? Med den daglige pendlingen til Halden, alt jeg har lært som rykende fersk lektor i naturfag, eller alle de fine turene jeg har vært med på i høst? Eventuelt erfaringene rundt det å forsøke å kombinere 100 % lærerjobb med oversetting, noe som viste seg å fungere meget dårlig. Først mot slutten av året, da undervisningen på Høgskolen for det meste var over, fikk jeg muligheten til å ta permisjon og sitte hjemme på fulltid med oversettelse. En viktig leksjon å ta med seg: Det å ha to jobber, kanskje spesielt denne type jobber, er uhyre krevende, og kan neppe anbefales. Så vet jeg det!
Jeg kunne skrevet om familien min, de fine barna, som vokser i rasende fart, som mestrer nye ting og fikser mer og mer selv, om eldstegutten som har begynt å lage nydelige middager fra bunnen av en fast dag i uka, om storesøster som har begynt på dansing og imponerte stort på årets juleforestilling, om lillebror som synger og hopper og spretter og bygger smålego som om han aldri har gjort annet, som svømmer selv (med hjelpemidler) og prater som en foss og har så mange kloke tanker og funderer på alt mulig rart. Om mannen min, en hverdagshelt som alltid stiller opp, som vet at vi er nødt til å ta vare på hverandre også, ikke bare være La Familia A/S, og som derfor pushet på for at vi skulle ta en høstferietur til Gardasjøen i Italia, noe som viste seg å bli et utrolig deilig avbrekk, selv om det ikke ble mange dagene. Og katten vår da, gode rampete Happy, som fylte 1 år i november og er verdens peneste kosekatt, til tross for at hun også har blitt en meget effektiv jeger som drar stakkars små fugler inn i huset. Jeg pleier å mate fuglene om vinteren, men er sånn i tvil i år; jeg vil nødig lokke dem hit bare for at katten skal få noe å kaste seg over.
Jeg kunne skrevet om en høst med mange triste beskjeder og hendelser, om dødsfall litt lenger ut i familien og om to høyt elskede gamle kjæledyr vi har vært nødt til å ta farvel med. Om kjente og kjære som sliter med sykdom og plager, om tradisjoner som må endres fordi den eldre garde har begynt å falle fra. Om det å jobbe seg halvt i hjel med kraftig forkjølelse, bihulebetennelse og øreverk. Men også om den magiske julekonserten på skolen, om Luciatoget i barnehagen, om å høre Bugge Wesseltoft live og kjenne at julegleden er der inne et sted, bak snørr og hoste og stresskuldre og hjerteklapp som bunner i at jula nærmer seg med stormskritt, og jeg har masse igjen å gjøre.
Men snart drar vi på juleferie, og det skal bli helt vidunderlig. Vi feirer jul hos svigers i år, og det er lenge siden sist! Det blir fryktelig rart å komme til gården nå som hunden Blizzie ikke er der lenger. Det blir også litt uvant å ikke se hele min manns familie på 1. juledag til den tradisjonsrike julebrunsjen, men sånn er det nå en gang. Og med tiden vil vi skape nye tradisjoner i jula, slik Toms besteforeldre skapte denne tradisjonen en gang i tiden, lenge før jeg kom inn i bildet. Sånn er livet. Og livet er ganske så fint akkurat nå. Rent fantastisk, faktisk.
Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar