Tidlig en lørdags morgen

Kroppen er tung og treg. Søvnen har meg fortsatt i sitt faste grep, selv om klokka har bikket sju en lørdag morgen. De siste dagenes søvnunderskudd (jobbing til mellom ett og to, opp igjen rundt fem) har satt sine spor, men det er endelig helg, og vi trenger ikke stresse med noe. Mannen min er imidlertid skrudd sammen på en litt annen måte enn meg, og er allerede ute på sin faste, grytidlige lørdagssykkeltur. Mens han svetter langs landeveiene, ligger jeg og lillebror i senga og slumrer. Og koser. Og slumrer litt til.

Da ringer telefonen. "Eh ... Ina? Jeg har greid å punktere skikkelig. Kan du hente meg?"

Det tar en liten stund før hjernen og lemmene lystrer. Dyna er så varm og god, lillebror ligger så fint på armen min, håret hans lukter så deilig. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å riste av seg søvnen, komme seg opp, hive i seg en espresso, dra på seg klærne og vekke storesøster så hun kan passe lillebror mens jeg er ute. Og der, ved kiosken på Nesset, står en veldig betuttet, men takknemlig syklist, som nok ikke kommer til å forlate huset uten ekstra sykkelslange igjen.

Og selv om han dro meg ut av senga midt i lørdagskosen med lillebror, ble dagen egentlig ganske fin etter hvert. Et par kaffekopper senere følte jeg meg så smått som et menneske, dessuten lovte han å gjøre gjengjeld senere på dagen - og etter en hektisk lørdag med frisørbesøk for storebror, bursdagsbesøk for storesøster, baking av eplepai, utelek med lillebror samt baksing med alt husarbeidet som har hopet seg opp de siste dagene, var det endelig min tur. Jeg fikk slappe av med rødvin og Stjernekamp mens den punkterte stjernesyklisten lagde en skikkelig god middag med biff, rotmos, stekte beter og ostegarnityr, og etterpå ble jeg tilbudt en god armkrok og litt mørk sjokolade. Ok, kjære. Du er tilgitt.