Nummen

Egentlig skulle jeg ha skrevet på en liten hverdagspost om skolestart og unger som plutselig blir uhorvelig store og småtasser som får feber dagen før oppstart på storbarnsavdeling i barnehagen. Jeg skulle også ha begynt å samle sammen noen tanker om ukas GoT-episode, noe som ofte tar flere dager siden jeg bare rekker å skrive litt her og litt der.

Men nå er jeg bare nummen. Og jeg finner ikke de rette ordene. Det er så innmari skummelt, dette med terrorangrep. Ikke bare selve det horrible angrepet, alle menneskene som er døde eller skadet, utryggheten og ryktene som sprer seg. Hatet som vokser. Men også det at vi blir immune mot slike hendelser til slutt. Jeg stritter imot det, vil ikke at det skal skje, men det skjer likevel. Da jeg først hørte om angrepet i Barcelona i ettermiddag, tok jeg det ikke helt inn over meg. Stengte det ute, på et vis. Fordi jeg ikke orket å takle det der og da, med to skolebarn og deres 18 skolebøker som trengte bokbind og en pjokk med nærmere 40 i feber og akutt behov for mammakos. Ikke før stillheten hadde senket seg etter leggetid, fikk jeg med meg en nyhetssending og en del flere detaljer. Men jeg klarer bare å føle nummenhet akkurat nå, og jeg er så redd for at jeg har blitt immun mot disse fryktelige hendelsene, for jeg burde jo vitterlig FØLE noe når sånne ting skjer? Jo, jeg er trist, men det er en veldig resignert tristhet, dette her. En sånn håpløs følelse av avmakt. Og jeg vil ikke ha det sånn. For hvert eneste terrorangrep bør vekke sorg, sinne, fortvilelse, gråt, sterke følelser, fordømmelse av de grusomme gjerningene. Så jeg skal kjempe mot denne nummenheten så godt jeg bare kan. Prate med ungene om det, prøve å bearbeide det, ikke la det forsvinne fra tankene før det er grundig eltet og knadd rundt. Barcelona, jeg kommer ikke til å slippe taket, det lover jeg.