Game of Thrones S07E06 "Beyond the Wall"

OBS! Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones S07E06, "Beyond the Wall".

 

Det er to ting som slår meg etter å ha sett ukas omdiskuterte GoT-episode: 1) Serien har forandret seg fundamentalt, og det er trist å innse. 2) Den evner fortsatt å skape så store øyeblikk at man mister munn og mæle og får vondt langt inn i sjela. R.I.P. Viserion (og Thoros of Myr). 1-0 til The Night's King!

La oss imidlertid starte med det jeg likte desidert minst med hele episoden; søstrene sisters ved Winterfell:

ARYA OG SANSA

Jeg sliter veldig med historien ved Winterfell akkurat nå. Ikke bare er Arya og Sansa dumme nok til å gå på limpinnen til Littlefinger, men Arya er attpåtil så ekkel mot søsteren sin mot slutten av episoden at hun ikke er til å kjenne igjen. Hvor er den Arya vi likte så godt? Den Arya som først og fremst gikk etter de som hadde skadet familien hennes, og hadde et godt hjerte for alle andre? Hun har selvsagt forandret seg etter mange år med traumatiske opplevelser og trening i Braavos, Sansa har også gått gjennom store endringer, men det virker veldig oppkonstruert og lite troverdig at søstrene skal vende seg mot hverandre så raskt. Hvis det ikke ligger noe annet bak dette - at de "later som" for å lure Littlefinger og få has på ham én gang for alle - må jeg si at jeg er svært skuffet.

JON & CO.

Det som skjedde nord for Muren i denne episoden fikk meg vekselvis til å smile, gråte og rive meg i håret av frustrasjon. For det første var jo formålet med hele turen temmelig idiotisk: Å "fange" en wight for å vise den til Cersei og overbevise henne om at De dødes hær snart kommer for å bringe død og fordervelse. De var sju stykker mot en hel hær av zombier og White Walkers (pluss et par-tre rødskjorter fra The Night´s Watch, som kun var med for å bli drept av zombie-isbjørner og wights) - jeg må jo bare spørre meg selv om hva som var planen her, og om de hadde noen konkret plan. Så kan jeg kanskje legge til side irritasjonen over at ingen av dem har på seg luer i kulda, at plottet tar noen himmelropende usannsynlige krumspring, og at tidsaspektet er helt på trynet, men under alt dette ligger det enda større problemer slik jeg ser det. Game of Thrones startet som en serie som sprengte grensene for hva vi er vant med å se på TV. Ned Stark, hovedpersonen i sesong 1, ble drept i den skjellsettende episoden Baelor, og med det ble det klart at i denne serien er ingen av karakterene trygge, hverken hovedpersoner eller andre. Gjennom årene har GoT kvittet seg med utallige hoved - og bifigurer på sjokkerende og opprivende vis (The Red Wedding, The Purple Wedding, Oberyn Martell, Hodor), og dette har på mange måter blitt seriens kjennemerke. Men slik er det ikke lenger - og selv om jeg ikke ønsker at favorittene mine skal dø, er denne merkelig tannløse varianten av Game of Thrones ganske enkelt litt kjedelig. Vi sitter ikke med samme uro over at Jon, Tormund eller noen andre av våre yndlinger skal dø når de vandrer inn i livsfarlige situasjoner gang på gang, vi har nå blitt fortalt at de er trygge, uansett hva som skjer. Og akkurat der mister serien noe av det som en gang gjorde den helt spesiell i TV-verdenen.

Men for all del; jeg likte mye av det som skjedde med Jon og hans kompanjonger i denne episoden, da særlig samtalene mellom dem da de vandret nord for Muren i begynnelsen av episoden. Jeg digget alt som hadde med Tormund og The Hound å gjøre, og Jorah var fin både da Jon prøvde å gi ham sverdet sitt og da han pratet med en såret Thoros. Kameraarbeidet og det islagte landskapet rundt dem var helt fantastisk, Berics flammende sverd var flott å se på, og det var trist å se Thoros ihjelfrosset på klippen etter å ha blitt skadet av zombie-isbjørnen. Kampen mot De dødes hær var til dels flott laget, men dessverre føltes det ikke som om det sto så mye på spill, og det var særdeles lite troverdig at redningen skulle komme på mirakuløst vis hele to ganger, først i form av Dany og dragene, og deretter ved at onkel Benjen kom ridende til Jons unnsetning akkurat da alt håp var ute (Jon må for øvrig ha gått på samme holde-pusten-under-vann-skole som Bronn). Det minner meg litt om gutten som ropte "Ulv! Ulv!". Griper man til de samme forutsigbare løsningene for mange ganger, mister de sin virkning. Og jeg tror serieskaperne kan bedre enn dette.
 

DAENERYS 

Jeg fikk forferdelig vondt av Dany i denne episoden. Hun innså at hun ikke kunne sitte uvirksom på Dragonstone og kom Jon & co. til unnsetning (mot Tyrions uttrykkelige advarsler), med det resulatet at Viserion ble felt av isspydet til The Night´s King og forsvant under isen i innsjøen. Det var et mektig og hjerteskjærende skue, og enda verre ble det da dragen ble gjenopplivet som en isdrage (?) eller zombie-drage helt til slutt. Hva slags krefter vil en slik drage ha? Vil han sprute ild eller is? Uansett var dette et hardt slag for Dany, og jeg synes Emilia Clarke formidlet følelsene over tapet av dragen på en meget god måte. Scenen hennes med Jon i båten var også rørende, spesielt da han erklærte sin troskap til henne. Alt peker i retning av at disse to blir et par (selv om de antakelig ikke kan få barn sammen), men det gjenstår å se hva de føler hvis de får vite at de er i slekt - en opplysning Bran (og kanskje Gilly, hvis hun leser litt mer i bøkene til Sam) nå sitter på.

 

I det store og det hele ble jeg ganske nedtrykt av å se denne episoden, både på grunn av de logiske bristene, de mange lettvinte løsningene og mangelen på reell fare for de aller fleste karakterene - og på grunn av dragen som døde. Samlet sett kan man nok si at det skortet på manus-siden, mens det ble levert i bøtter og spann på produksjons-siden. Serien ser fortsatt fantastisk ut, skuespillerne er på topp og det kjennes fryktelig nervepirrende og ekkelt at The Night´s King nå har en isdrage på sin side. Jeg lurer stadig mer på hvem han egentlig er, og hva han egentlig vil, bortsett fra å drepe og herje: Det finnes flere teorier om det ute på det store internettet, for dem som har lyst til å spekulere litt ekstra (i så fall kan dere lese mer om det bl.a. her). Men enn så lenge skal jeg prøve å legge alle teorier, frustrasjoner og forventninger til side og bare glede meg over sesongfinalen i morgen. Dette er tross alt favorittserien min, og jeg har fortsatt troen på at D&D kan rette opp den noe skakkjørte skuta GoT har blitt.