Med leiebil på Kreta

Nå har vi faktisk vært på Kreta i en hel uke, og det er bare fem dager igjen av oppholdet vårt! Tida flyr her i sola, vinden har gjort seg voldsomt gjeldende de siste dagene, og hittil har vi stort sett oppholdt oss i byen vi bor i, Paleochora. Her er det to strender, en gammel festning, masse butikker, kafeer, restauranter og en drøss andre fasiliteter. Vi har ligget på stranda, snorkla og sett spennende småfisk, trålet alle gatene, sittet på uteserveringer og spilt backgammon, prøvd fiskespa (!) og tatt båt til Sougia. Vi hadde veldig lyst til å ta flere båtturer, først og fremst til Elafonisi, men turene ble innstilt på grunn av vinden ... Så da passet det jo bra at vi også hadde reservert en leiebil for fire dager av ferien vår!

Da vi hentet bilen i formiddag, blåste det fortsatt store sandskyer på stranda, så det eneste som fristet var egentlig å bevege seg innover på øya. Kreta er stort, med høye fjell og vill, særegen natur. Her og der ligger det landsbyer og større steder, og har man bil er det bare å kjøre i vei - vel å merke med reisesyketabletter i veska, for mange av veiene er veldig smale og svingete og minner sånn sett en del om fjellveiene i Norge. Men det finnes store, brede motorveier også, og det går relativt kjapt å komme seg til byene her i nærheten av Paleochora. Vi satte først kursen mot et lite sted som het Rodovani, i håp om å finne et egnet sted å spise lunsj, men der var det ikke stort mer enn en kirke og en butikk. Den hyggelige dama som drev butikken var imidlertid gjestfri nok til å tilby oss sitteplass ute, der vi nøt is og kald drikke, hun tryllet fram både leker til lillebror og puslespill til de eldste barna, kom med nøtter og godteri og var rett og slett et under av et menneske. Hun pratet i vei på gresk, vi pratet engelsk, og vi forsto sånn omtrent hva hun mente - at vinden var slitsom i dag, at det kanskje var bedre i Sougia, og at hun selv hadde tre barn som antakelig hadde fløyet redet. Barna elsket henne, det er denne typen herlige mennesker man treffer i Hellas og som gjør dypt inntrykk, og det var faktisk litt trist å dra derfra igjen - men klokka begynte å bli mye og vi trengte litt ordentlig lunsj. Dermed endte vi i en litt større by som het Kandanos, der vi ble traktert på en koselig taverna og beundret en stor kirke før vi kjørte tilbake til Paleochora og den evige vinden som fortsatt pisker sand og sjøsprøyt.

Det skal visst løye i løpet av helga, og i så fall har vi tenkt oss en kjøretur til Elafonisi (også kalt Kretas Maldivene, den med den rosa sanden). Ellers er det flust av fine steder, byer og strender som er verdt et besøk. Bilen vi har leid, en Ford Focus, er behagelig å kjøre, den har god plass og et trygt barnesete til minstemann. Det gir en deilig frihet å bare kunne sette seg i bilen når man føler for det, suse rundt på veiene og beundre det flotte landskapet. Fjell, daler, dype kløfter, sjøen som dukker opp i horisonten når man kommer høyt nok, geitene som beiter her og det, alle de fargerike trærne og blomstene. Og luktene. Det lukter helt fantastisk her, en blanding av lavendel, mynte og andre krydderurter, av hav og varm sand og et hint av gresk kaffe og souvlaki på grillen. Og dette skal vi heldigvis nyte helt fram til tirsdag.

Nødpass, bagasjekrøll og tropevarme

Så har vi da endelig nådd feriens destinasjon, Paleochora på vakre Kreta! Her er det så inn i hampen varmt at det eneste fornuftige er å oppholde seg i vannet, og de yngste i familien har allerede badet fire ganger. Jeg tok også flere dukkerter i dag, det var helt nydelig. Krystallklart vann, finkornet sand (av den typen som ikke klistrer seg til ting), runde vennlige bølger og små hvin fra badende unger rundt omkring. Dette stedet er så fint, og overraskende stille og rolig. En liten perle langs Kretas sørvestlige kyst!

Ferden hit var dog et kapittel for seg; mannen min har skrevet om det på sin reiseblogg, men jeg kan jo ta det her også:

Da vi skulle bestille time for å skaffe nytt pass til lillebror for halvannen måned siden, viste det seg at det ikke fantes noen ledige timer før 22. juni, altså en uke før vi skulle på ferie. Politiets garanti lyder jo på 10 dager, så det var en viss sjanse for at passet ikke ville komme fram i tide, og at vi måtte stresse med nødpass i siste liten. Vel, onsdagen kom uten at passet hadde dukket opp. Som avtalt ringte jeg politistasjonen og lurte på når vi kunne komme for å skaffe nødpass, men der kunne en temmelig sur dame opplyse om at de var underbemannet, og at vi heller måtte komme klokka 08 torsdag morgen, kun noen timer før flyet vårt skulle gå. Det var ikke annet å gjøre enn å stå opp i 6-tida, ordne det siste, pakke bilen full av bagasje og unger og kjøre til politihuset ved åpningstiden og trekke kølapp. Det tok heldigvis ikke mer enn en time før vi kunne gå ut derfra med nødpasset i hånden, men trøbbelet stoppet ikke der. Ikke før hadde vi satt oss i bilen og skrudd på radioen, så hørte vi den herlige nyheten om at det var fullt bagasjekaos på Gardermoen - først og fremst hos SAS og Widerøe. Og hvem skulle vi fly med? Jo da, Scandinavian Airlines.

Det var visst røntgenmaskinen på bagasjeanlegget som hadde tatt kvelden, noe som forårsaket et hav av kofferter i avgangsterminalen og et like stort hav av passasjerer som måtte reise uten bagasje (disse lovet SAS dyrt og hellig at de skulle ettersende, og det får vi da også håpe at de gjorde). Da vi kom inn på flyplassen, pakket vi derfor om litt i tilfelle dette også kom til å ramme oss, men heldigvis hadde problemet ordnet seg innen vi sjekket inn. Trodde vi. Vi fikk sendt av gårde en koffert, og så var det full stopp igjen - samtidig som en stemme på høyttalerne flere ganger forkynte at bagasjebåndet nå var i orden igjen. Etter en god stund med venting (med en treåring som nå begynte å bli både sulten og lei), fikk vi beskjed om at den andre kofferten måtte leveres i en helt annen skranke på den andre enden av flyplassen! Ingenting kunne overraske oss lenger, så mannen min småløp bare bort dit med den, vi vandret gjennom sikkerhetskontrollen, taxfree-butikken og en Narvesen-kiosk og fant flyet vårt, samtidig som vi hadde et lite, men svinnende håp om at vi skulle finne begge koffertene våre når vi landet i Chania på Kreta.

Og det gjorde vi faktisk! Hurra for SAS og deres bagasjehåndtering (ikke fullt så stort hurra for deres evne til å informere passasjerene om hva som skjer).

Vi er altså på Kreta med all vår bagasje intakt (og hittil har ingen sjekket hverken vanlige pass eller nødpass, så vi lurer litt på hva vi stresset sånn for). Men vi koser oss! Holder riktignok på å smelte bort, men vi smelter med et smil om munnen. Og det skal vi gjøre i elleve dager til. God sommer!