Jobbjakt og ventetid

Det er lite som er så nervepirrende som jobbjakt. Man legger sitt ytterste i en søknad eller fem og krysser fingre og tær for å få napp et eller annet sted. Og er man heldig, kommer man på intervju, noe som i seg selv er en panikkbonanza. Hva skal jeg ha på meg? Hvordan skal jeg ha håret? Diskret sminke eller naturlig look? Og ikke minst - er jeg god nok? Har jeg svar på alle tenkelige og utenkelige spørsmål?

Denne uka har jeg vært på to jobbintervjuer, og ventetiden har vært helt grusom. Selv om jeg har gått ut derfra med en god følelse, har tvilen som regel meldt seg innen et døgn eller to. For telefonen og e-posten har vært så stille, så stille. Flere ganger har jeg måttet sjekke om mobilen og nettet faktisk funker, så øredøvende har tausheten vært. Og tiden har sneglet seg av gårde, den ene timen mer uutholdelig enn den andre. For ikke å bli helt sprø, har jeg forsøkt å fokusere på den jobben jeg allerede har og ta noen turer ut av huset med den fine familien min.

Så pep det da i telefonen og e-posten til slutt, og konklusjonen fra begge steder var at jeg hadde gjort et godt inntrykk og hadde en utmerket kompetanse, men det rakk bare til en 2. plass på lista. Og 2. plass gir som kjent ingen sølvmedalje eller jobb - i hvert fall ikke i første omgang. Men etter å ha ristet av meg skuffelsen tenkte jeg som så at det kommer flere sjanser, og at jeg nå får litt bedre tid til å avslutte nåværende oversetterprosjekt. Ikke så dumt det, selv om det hadde vært herlig å stå der på 1. skoledag og ønske velkommen til årets nye elever :)

Liten oppdatering: Like etter at jeg skrev dette, fikk jeg beskjed om at førstekandidaten på den ene jobben har takket nei, så tilbudet går til meg i stedet! Jippi, jeg har fått jobb!!!