Dette året ble det endelig kattunger på Tatjana, etter 3. forsøk på parring! Og det ble den koseligste, mest intense perioden jeg har opplevd på lenge - fra det første lille nurket så dagens lys en tirsdagskveld i mai, til den siste kattungen ble hentet av nye eiere tidlig i august. Da gråt både jeg og minstemann en skvett! Sånn er det å være forverter for sibirkatt. ❤️
Tatjana ble parret med en staselig, rød hannkatt i mars måned, og etter 3-4 uker ble det tydelig at det hadde klaffet - hun ble merkbart mer kosete og matglad, hun la på seg, og pattene ble større og endret farge til sterkt rosa. Hun ble ganske rund ettersom ukene gikk, og de siste ukene kunne vi tydelig kjenne spark i magen hennes. Veldig koselige og spennende tider, mens termindatoen rykket nærmere og nærmere.
Som den uerfarne «kattebestemoren» jeg var, hadde jeg lest alt jeg kunne finne om fødsel, barseltid og stell av kattunger, og gått til anskaffelse av diverse utstyr. En del av det sto oppdretteren for, og hun bisto også med en mengde råd og tips over telefon de siste ukene. Fødekassa til Tatjana sto klar på badet (kattungene skulle fødes der, fordi de må ha det varmt i starten, og der har vi gode varmekabler i gulvet), men Miss Tati selv hadde nok andre planer, for hun romsterte noe voldsomt i det ene klesskapet mitt og lagde seg et slags «rede» der. Vi fikk henne likevel til å godta fødekassa på badet, og det var der 1. del av fødselen foregikk.
Tatjana var så flink under fødselen, og visste akkurat hva hun skulle gjøre selv - datteren vår og jeg var der hele tiden sammen med henne, men vi trengte ikke å gjøre så mye rent praktisk, annet enn å stryke henne på magen under riene, støtte henne og være klar til å hjelpe henne hvis det trengtes. Den første kattungen kom litt over kl. 21 om kvelden - da hadde riene pågått siden 14-tida, og vannet gikk ca. 20:30. Et bittelite, bløtt nøste med rød stripe i pannen, som lagde de søteste, små pipelyder og raskt begynte å åle seg fram til puppen. Tatjana fikset alt på egen hånd, med navlestreng, morkake og slikking/stimulering av ungen.
Da unge nr. 2 skulle ut litt etterpå, begynte imidlertid problemene - den kom med rumpa først, og hodet satt fast i åpningen. Vi prøvde å hjelpe til med å dra den ut når Tatjana hadde pressrier, men det nyttet ikke. Tatjana begynte nok å bli sliten på dette tidspunktet, og pressriene var ikke så effektive. Fortvilet ringte vi til oppdretteren og deretter til NMBU Dyresykehuset, og de sa at vi måtte komme inn med en gang. Vi fikk den fødende katten og den nyfødte ungen over i reiseburet og kjørte til Ås, (det var heldigvis ikke så lang biltur), og da vi kom fram viste det seg at unge nr. 2 hadde kommet ut underveis, men den var dessverre død. Vi var fryktelig lei oss, men veterinæren gjorde undersøkelser og kunne etter hvert opplyse om at det fortsatt var 2 levende kattunger i magen, og de kom etter tur utover kvelden og natta. Gudskjelov var de friske og raske! Og den dødfødte ungen var antakelig død allerede før fødsel, mente veterinæren - det var nok derfor Tatjana hadde hatt sånn trøbbel med å få den ut selv. Slik gikk det altså til at vi kunne reise hjem igjen i 2-tiden om natta med kattemamma og 3 nydelige små kattunger, som veide litt over 100 gram hver. Vi var utrolig slitne, men glade og lettet!
Kattungene hadde godt matvett, og vokste raskt og fint. Vi veide dem ganske ofte i starten, og ga dem noen milliliter med morsmelkerstatning hvis en av dem hadde økt litt lite, så det ble en del mating de første ukene. En veldig fin tid med mye kos og beundring av de små! De åpnet øynene etter 10-11 dager, og etter hvert fant vi ut at det var 2 jenter og 1 gutt, som datteren vår ga navnene Lady (in Red), Nymeria og Summer, etter vintervargene i fantasyserien Game of Thrones.
Bedre kattemamma enn Tatjana skulle man for øvrig lete lenge etter - hun passet utrolig godt på dem, ammet dem tålmodig, «pratet» med dem konstant, flyttet dem rundt et par ganger slik kattemammaer gjerne gjør (første gangen til klesskapet mitt, der hun egentlig hadde tenkt å føde), og hun fulgte årvåkent med hvis de ble håndtert av andre. Hun godtok det, men ble stressa hvis ungene begynte å skrike. Og etter hvert som de ble større og begynte å bevege seg mer rundt, ble hun superstressa! Hun følte nok at hun mistet kontrollen over dem, og gikk og «kjeftet» på dem hvis de gikk for langt unna.
Kattunger vokser som kjent i et rivende tempo, og etter en måned veide de nærmere 600 gram, var temmelig aktive og hadde begynt å spise fast føde. De hadde også begynt med do-trening i en liten kasse med havregryn (ikke kattesand, fordi det er farlig for dem å få i seg). Ikke uten uhell riktignok, men jeg synes det gikk overraskende fort å få dem renslige. Det sørget Tatjana for!
Kattungene var utrolig nydelige, utrolig lekne og ble mer og mer aktive utover sommeren, etter hvert som de utviklet seg motorisk og begynte å løpe, hoppe, klatre og herje. Tatjana var fortsatt den brummende, årvåkne mammaen, men trakk seg i økende grad bort for å slappe av også (hvilken mor trenger ikke en liten pause iblant?). Hun ammet dem fortsatt - de elsket å få pupp, og det fikk de helt til den siste dagen vi hadde dem, selv om de strengt tatt ikke trengte det. Hun var også en ganske streng mamma når ungene hadde gjort noe hun mente var galt.
Siden vi bare er forverter for Tatjana, var det oppdretteren som håndterte videre planer for kattungene, og fikk kontakt med mulige kattekjøpere - med unntak av nydelige Lady in Red, som oppdretteren bestemte seg for å beholde selv (det skjønner jeg godt!). Vi fikk dermed besøk av to familier, som bestemte seg for å kjøpe Summer og Nymeria og hente dem når de hadde passert 12 uker i begynnelsen av august. Kattungene var derfor hos oss hele sommeren, og fikk være med både til Tønsberg og på hytta, der de fikk hilse på og leke med mange forskjellige mennesker. Det var nok bare bra for dem! Og de fikk masse skryt av veterinæren på helsesjekk, chipping og vaksinering i uke 11, for at de var så trygge og fine, og usedvanlig nydelige også - men det visste vi jo. 😊
Så kom den tiden vi visste ville komme, da kattungene skulle flytte til nye hjem - men trist var det, åkke som. Enda så kaotisk det kunne være i heimen med 3 viltre små, enda så mye jobb det var, og enda de bet i stykker både ledninger og andre ting, så var det fryktelig vemodig å si ha det til dem. Men de kom til veldig fine familier, som har uttrykt at de er kjempefornøyde med kattungene, at de er superkosete, utforskende og skjønne. Lady bor jo dessuten hos oppdretteren, så det går fint an å besøke henne. Like fullt var det en overgang å gå fra fem katter i huset til «bare» to, og Tatjana gikk rundt og lette etter ungene de første dagene, og savnet dem nok. Det gjorde vi også! Årets villeste, vakreste eventyr var over, og vi satt igjen med mange fine minner (pluss tusenvis av bilder), og en stor takknemlighet over å ha fått oppleve det å ha kattunger. Og det beste er at vi etter planen kommer til å oppleve det en gang til!
Det skal sies at det tok på Tatjana å ha kattunger, hun mistet mye pels og gikk også ned en del i vekt i forbindelse med ammingen, som hun nå sakte men sikkert har gått opp igjen.
Happy er nok også tilfreds med å ha roligere forhold hjemme - hun skygget banen til de grader mens kattungene bodde her, og var stort sett ute hele tiden, med unntak av noen raske turer hjemom for å spise og sove.
Men nå som det har gått noen måneder siden vi sa farvel til disse skjønningene, kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til neste (og siste) gang vi skal ha kattunger i huset - vel å merke hvis det klaffer på nytt med Tatjana og den staute, røde hannkatten. Time will show!
