Det mest dyrebare vi har

Forrige torsdag var det en alvorlig hendelse på praksisskolen min, en hendelse som førte til mye bekymring og usikkerhet. Skolen håndterte det bra, det er nå en sak for politiet og det er ingen grunn til å tro at det var mer enn en uheldig enkeltepisode. Men jeg kan ikke nekte for at det har preget meg og fått meg til å tenke på alle slags scenarioer nå i etterkant. For hva gjør vi som lærere og medmennesker hvis vold, trusler eller terror rammer? Under denne ukas allmøte gikk vi gjennom kriseplanene skolen har i de ulike tilfellene, og etter det begynte selvsagt tankene å kverne enda mer. Hvordan beskytter vi de mest dyrebare av alle, barna våre? De som skal overta jorda og framtida?

Denne uka kom det også en urovekkende melding om ting som har skjedd rundt barnehagen til lillebror. Jeg var litt på tuppa fra før av, så jeg ble ganske satt ut av denne beskjeden. Det finnes mennesker som ikke vil barna våre vel, barn og unge og voksne som ikke vil hverandre vel, det er en kjensgjerning og noe man bare må forsøke å forholde seg til på daglig basis. Men hvem vet hvordan man reagerer i det øyeblikket noe skjer, være seg vold, overgrep, alvorlige trusler eller terror? Vil man fryse til og bli helt handlingslammet? Vil man flykte, eller vil man ta opp kampen? Vil man greie å gjøre "det riktige" i den aktuelle situasjonen? For meg er det sånn at hvis jeg vet helt konkret hva jeg må gjøre, bidrar det til at jeg føler meg roligere. Når hjernen tumler med sånne "hvisomatte-dersomatte"-tanker som bare eskalerer til usannsynlige høyder, må jeg bare puste med magen og tenke nøye gjennom alle eventualiteter. Planlegge så godt jeg kan. Snakke med de rundt meg. Føle at vi står sammen.

Men hva med alt det vi ikke ser, vi som er i skolen? Hva med den skjulte volden og truslene, den som for all del må holdes hemmelig, men som gnager og tærer på sjelen til den som blir utsatt for det og setter evige spor? Hva med de elevene som blir mobbet i det skjulte, enten på skolen eller på nettet, hva med de som opplever trusler, vold eller seksuelle overgrep i hjemmet sitt, i nære relasjoner, fra de som egentlig skulle ha passet på dem som det mest dyrebare i verden? Det er fort gjort å fokusere på trusler man kan se og erfare med egne sanser. Den virkelige utfordringen er å kunne se slike ting som dette, å kunne se at et barn eller en ungdom ikke har det godt, og forsøke å hjelpe.

For hvis jeg som kommende lærer kan hjelpe ett av disse barna, hvis jeg kan si til henne eller ham at "jeg er her for deg", selv om veien mot et bedre liv blir tung og lang og vanskelig - ja, da vil alt dette være verdt det.