Nødpass, bagasjekrøll og tropevarme

Så har vi da endelig nådd feriens destinasjon, Paleochora på vakre Kreta! Her er det så inn i hampen varmt at det eneste fornuftige er å oppholde seg i vannet, og de yngste i familien har allerede badet fire ganger. Jeg tok også flere dukkerter i dag, det var helt nydelig. Krystallklart vann, finkornet sand (av den typen som ikke klistrer seg til ting), runde vennlige bølger og små hvin fra badende unger rundt omkring. Dette stedet er så fint, og overraskende stille og rolig. En liten perle langs Kretas sørvestlige kyst!

Ferden hit var dog et kapittel for seg; mannen min har skrevet om det på sin reiseblogg, men jeg kan jo ta det her også:

Da vi skulle bestille time for å skaffe nytt pass til lillebror for halvannen måned siden, viste det seg at det ikke fantes noen ledige timer før 22. juni, altså en uke før vi skulle på ferie. Politiets garanti lyder jo på 10 dager, så det var en viss sjanse for at passet ikke ville komme fram i tide, og at vi måtte stresse med nødpass i siste liten. Vel, onsdagen kom uten at passet hadde dukket opp. Som avtalt ringte jeg politistasjonen og lurte på når vi kunne komme for å skaffe nødpass, men der kunne en temmelig sur dame opplyse om at de var underbemannet, og at vi heller måtte komme klokka 08 torsdag morgen, kun noen timer før flyet vårt skulle gå. Det var ikke annet å gjøre enn å stå opp i 6-tida, ordne det siste, pakke bilen full av bagasje og unger og kjøre til politihuset ved åpningstiden og trekke kølapp. Det tok heldigvis ikke mer enn en time før vi kunne gå ut derfra med nødpasset i hånden, men trøbbelet stoppet ikke der. Ikke før hadde vi satt oss i bilen og skrudd på radioen, så hørte vi den herlige nyheten om at det var fullt bagasjekaos på Gardermoen - først og fremst hos SAS og Widerøe. Og hvem skulle vi fly med? Jo da, Scandinavian Airlines.

Det var visst røntgenmaskinen på bagasjeanlegget som hadde tatt kvelden, noe som forårsaket et hav av kofferter i avgangsterminalen og et like stort hav av passasjerer som måtte reise uten bagasje (disse lovet SAS dyrt og hellig at de skulle ettersende, og det får vi da også håpe at de gjorde). Da vi kom inn på flyplassen, pakket vi derfor om litt i tilfelle dette også kom til å ramme oss, men heldigvis hadde problemet ordnet seg innen vi sjekket inn. Trodde vi. Vi fikk sendt av gårde en koffert, og så var det full stopp igjen - samtidig som en stemme på høyttalerne flere ganger forkynte at bagasjebåndet nå var i orden igjen. Etter en god stund med venting (med en treåring som nå begynte å bli både sulten og lei), fikk vi beskjed om at den andre kofferten måtte leveres i en helt annen skranke på den andre enden av flyplassen! Ingenting kunne overraske oss lenger, så mannen min småløp bare bort dit med den, vi vandret gjennom sikkerhetskontrollen, taxfree-butikken og en Narvesen-kiosk og fant flyet vårt, samtidig som vi hadde et lite, men svinnende håp om at vi skulle finne begge koffertene våre når vi landet i Chania på Kreta.

Og det gjorde vi faktisk! Hurra for SAS og deres bagasjehåndtering (ikke fullt så stort hurra for deres evne til å informere passasjerene om hva som skjer).

Vi er altså på Kreta med all vår bagasje intakt (og hittil har ingen sjekket hverken vanlige pass eller nødpass, så vi lurer litt på hva vi stresset sånn for). Men vi koser oss! Holder riktignok på å smelte bort, men vi smelter med et smil om munnen. Og det skal vi gjøre i elleve dager til. God sommer!

Junibarna våre

Om jeg så blir hundre år og ikke lenger husker hva jeg heter, kommer jeg aldri til å glemme denne datoen. De to nettene og morgenene, 27. juni 2006 og 2014, da jeg ble mamma til storesøster og lillebror. Først riene som rev og slet som besatt i kroppen da jeg lå i bilen på vei til sykehuset, helt uvitende om at vi ikke ville nå lenger enn til Rygge flystasjon før babyen ville ut. Mannen min trodde først jeg tulla da jeg skrek at han måtte stoppe bilen, men han skjønte fort alvoret - og det var han som tok imot henne. Helt siden den stunden har hun vært pappas jente, og nå er hun elleve år!

Da lillebror ble født åtte år senere, hadde jeg planlagt hjemmefødsel (som nesten ikke ble noe av, da jeg gikk ti dager på overtid og skulle settes i gang samme dag), og det var en helt spesiell opplevelse. Fryktelig langdrygt og vondt, men det var likevel så trygt og godt å være hjemme med to jordmødre ved min side - og så mannen min, så klart. Lillebror kom til verden i senga vår på soverommet, etter at jeg hadde prøvd å finne gode stillinger både i badekaret og på/ved en stol inne på badet. I liggestilling i senga fikk jeg endelig sving på pressingen, og klokka 08:34 var han ute! Jeg fikk ham opp på brystet med en gang, og den dag i dag kan jeg gjenkalle den følelsen uten noe som helst problem. Det første skriket, den glatte kroppen, de små knirkende spedbarnslydene. Varmen fra en helt nyfødt skapning, en vergeløs sjel som trenger deg fra første stund. Den ubeskrivelige kjærligheten som fyller hjertet til randen når du ser inn i de store, mørke babyøynene. De bittesmå hendene med lange fingre og perfekte negler. Og i dag er denne gutten tre år!

 

 

Dere vakre, herlige junibarn. Hvorfor dere valgte dere akkurat denne datoen, aner jeg ikke, men det var kanskje fordi dere ikke ville feire bursdag alene? Og det er vi glade for! Vi ville ikke ha forandret på en eneste ting.

Elsker dere høyere enn himmelen, begge to. <3 <3

Hverdagsglimt fra uke 25

Om tre dager er sommerferien et faktum, og vi har fortsatt til gode å feire den egentlige bursdagen til våre to yngste, pakke, fikse, ordne og - hvis vi har uflaks - skaffe nødpass til lillebror. Jeg er forkjøla på tredje uka, og begynner å bli en smule lei, men halvannen uke i Hellas kan kanskje hjelpe?

Forrige uke la eldstegutten vår sju år med barneskole bak seg. Elevene fikk diplom og rose i en høytidelig overrekkelse, og hele trinnet hans danset og underholdt oss. Det var en fin avslutning på skoleåret! Litt vemodig, også, disse årene har gått så fryktelig fort. Det samme gjelder lillebrors år på småbarnsavdelingen i barnehagen, denne uka fikk han (snufs) en nydelig avskjedsgave fra personalet der, og når sommeren er over begynner han på stor avdeling!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

 

 

 

 

Dobbel bursdag, full liggestilling

Jeg ligger limt til sofaen, og ikke ti ville hester kunne dratt meg opp herfra igjen. For når vi har stått på i ett kjør hele helga for å stelle i stand familiebursdag for både lillebror og storesøster, selskapet er vel overstått, gjestene har takket for seg og kakesmulene er feid opp - da går lufta uunngåelig ut av ballongen, både i den ene og andre forstanden.

Men moro var det!

Lillebror var i himmelen allerede da de første Paw Patrol-lekene ble pakket opp, og fortsatte oppturen med noen skikkelig gromme lekebiler og et knall trommesett. Storesøster er jo for alvor inne i dolle-seg-opp-perioden, og ble overlykkelig over fine sommerklær, diverse sminke samt eget sminkeskap (!). Vi grillet masse god mat og hygget oss med gjestene mens lillebror kjørte rundt på gulvet med de nye bilene sine. Han hadde bare så vidt tid til å småspise på en liten pølse, så oppslukt var han! Da kakene kom på bordet ble han riktignok veldig ivrig, men gleden ble kortvarig da han innså at alle gjestene sto og ventet på at han skulle blåse ut lyset på bløtkaka. Å nei, det ville han i hvert fall ikke! Krisen ble avverget da han fikk hjelp til å blåse av både pappa og Rubble - for ingen jobb er for stor, ingen valp er for liten (eller no' sånt).

Det er jammen meg bra det er fire måneder til neste bursdagsfeiring her i huset, noen fordeler må det tross alt være med å ha født to unger på nøyaktig samme dato - da kan man slå sammen selskapene med god samvittighet. De må naturligvis få hver sin bursdagskake og hver sin gavehaug, men ellers deles det på det meste! Og på tirsdag, som er den egentlige bursdagen deres, skal lillebror sove på storesøsters rom og våre to yngste vekkes på senga med en felles bursdagssang. Jeg må si jeg er litt spent på hvordan den overnattingsplanen kommer til å utspille seg ;)

Strøtanker i juni

Jeg hoppet visst glatt over strøtankene i mai, kanskje ikke så rart med tanke på at den måneden inneholdt alt fra eksamensstress til Bergenstur, 17. mai-feiring, bursdagsfeiringer, navnefest og begynnende sommerfester/avslutninger? Det ble liksom til at jeg raste fra den ene tingen til den andre uten å virkelig ha tid til å sette meg ned og tenke ekstra gjennom det som foregår. Jeg takler ikke stress særlig bra, egentlig, selv om jeg har mer enn nok av det og burde være vant til det - det er bare det at hvis jeg ikke får noen ordentlige pustepauser innimellom, blir tankene bare et surr. Og det har jeg tenkt å gjøre noe med nå! Vi er faktisk ferdige med alle avslutningene i år (kom til sju stykker totalt), og tempoet begynner å roe seg litt. Kveldene kan tilbringes slik man ønsker, i sofakroken med en god bok, ute på kveldstur (jogginga var ikke helt bra for ryggen min, så der må jeg ta det rolig enn så lenge) eller i filosofisk diskusjon med eldstemann over en kopp te. Og det føles godt!

 

Føler meg: fortsatt forkjøla (blergh!), lettere sliten som alltid, vi skal tross alt ha familiebursdag for både storesøster og lillebror denne helga, og sånne tilstelninger lager ikke seg selv! Men jeg har heldigvis mange bakehjelpere her i huset (om de bare hadde lært seg å rydde opp etter seg, også). Gleder meg enormt til ferien, dog er jeg litt nervøs for om passet til lillebror dukker opp i tide, eller om vi må ned på politistasjonen igjen og skaffe nødpass. Det burde gå, men det ligger et lite stressmoment der.

 

Ser på: Twin Peaks - The Return! Jeg må bare si det: Jeg elsker den nye Twin Peaks-serien, selv om den er langsom, til tider utrolig sær og urtypisk Lynch og jeg i enkelte episoder har sittet i over tjue minutter og ikke skjønt bæret av det som foregår. Men altså, det finnes ikke noe lignende på TV, og det har det ikke gjort på omtrent 25 år. Gleden min over å se de gamle skuespillerne igjen (også de som dessverre har gått bort siden de filmet sine scener) var ubeskrivelig, jeg er så imponert over Kyle McLachlan og de andre, og den absurde komikken er fortsatt til stede i fullt monn, enda så mørk serien kan være. Jeg må få sett filmen Fire Walk With Me også, for den har visstnok stor betydning for denne nye serien. I tillegg har vi fulgt med på 3. sesong av Fargo, som for det meste har holdt svært høy kvalitet, og fått med oss serien Genius om Albert Einstein. Ja, og så må vi ikke glemme SKAM! Jeg er litt enig med de som hevder at Sanas sesong ikke har vært like bra som de andre, spesielt noen elementer av russebuss-historien skurret litt, men det har vært mye bra, også. Elsket daten mellom Sana og Yousef forrige fredag, og håper på en skikkelig bra finale på lørdag. Jeg kommer garantert til å grine!

 

Hører på: For å trekke fram SKAM igjen, er det mange sanger derfra som har surret og gått de siste ukene. Perfekt fra forrige ukes Maghrib-klipp er nydelig, og ser man gjennom SKAMs spilleliste, er det et vell av godbiter å ta av. Jeg hører på en del podcaster også, siden sist har det dukket opp flere gode Twin Peaks-podcaster, deriblant Peaks TV med Joanna Robinson og David Chen.

 

Leser: Litt av hvert, men det ligger ingen nye bøker på nattbordet akkurat nå, jeg leser videre i de jeg allerede holder på med, og det er vel cirka tre stykker i vidt forskjellige sjangre. Lillebror vil helst lese Mollys dyr et par ganger om dagen, snart kan han den vel utenat, slik jeg gjorde da jeg var liten, hihi. Har veldig lyst til å plukke med meg Myrkongens datter av Karen Dionne på vei til Hellas, men vi får se!

 

Spiser: tja, det vanlige, skulle jeg tro? Men vi har trøkka i oss så mye pølser, kyllingsalat og kaker på diverse avslutninger at vi nesten har gått lei. Til hverdags går det gjerne i tomatsuppe, pasta med kjøttboller og laks i sitron, ispedd litt pizza eller taco på fredager og mannens kulinariske påfunn i helgene. Han tar stadig lørdagsmiddagen til nye høyder!

 

Takknemlig for: snille mødre. Mer spesifikt: Min snille mamma, som hjelper og støtter uansett hva det måtte være. Tre fine barn, hvorav to nå har sommerferie og driver dank hjemme, og den minste fortsatt skal være i barnehagen noen dager til. Snart fyller han tre år, og storesøster fyller elleve, attpåtil på samme dag. Jeg er så heldig at jeg av og til må klype meg i armen! En lyslugget snart-treåring som slenger seg rundt halsen min og sier "Glad t´å se deg, mamma", og som kastet smokken sin i søpla for godt forrige helg. Ei stor, langbeint jente med verdens største smil, lurt glimt i øyet, maur i rumpa og masse rare påfunn. Og en storebror som tar det meste med knusende ro, selv det å være ferdig med barneskolen og skulle begynne på ungdomsskolen til høsten. Og så mannen min, da, som har stått på for harde livet for å rekke alle avslutningene og konsertene til tross for jobbmøter, konferanser og trafikkaos ut av byen. Av og til har han måttet gi opp, er det full stopp på E18, så er det full stopp. Men han har ikke gått glipp av mer enn to avslutninger, så han skal få godkjent innsatsen!

 

Tenker på: bølgeskvulp og sand mellom tærne på en strand i Hellas. Solvarm hud. Et glass rosévin i skyggen på en liten gresk restaurant. Åh, som jeg gleder meg! Og så tenker jeg naturligvis på det som kommer etter ferien. Et nytt studieår begynner til høsten, og det siste semesteret på PPU er visst helt j*****. Men på denne tiden neste år er jeg ferdig utdannet lærer! Jeg snuser litt etter vikarjobber allerede nå, faktisk, for det er alltid greit å få mer erfaring fra skolen og litt avveksling fra oversetterjobben, ikke minst for å skåne ryggen min. Eventuelt blir det en kombinasjon der, vi får se.

 

Og helt til sist tenker jeg på all den tiden som renner forbi og aldri kommer tilbake. De runde kinnene til min yngste sønn, de lubne hendene hans, det konsentrerte uttrykket når han bygger noe eller stabler klosser. De små utropene hans: "Sååå gøy!", "Jeg klarte det, johooo!" og "Kan jeg òg, mamma?" når storesøskene holder på med et eller annet interessant. Han blir så fort stor, går det ikke an å stoppe tiden litt? For tre år siden vagget jeg rundt med tidenes største mage på overtid, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Lillebror har vært en sann velsignelse og berikelse for oss alle, det går ikke an å tenke seg livet uten ham. <3

 

 

Hverdagsglimt fra uke 24

Nok en travelkoselig uke er over, og vi kan se tilbake på blant annet en sommeravslutning på stranda i både sol og regn, en fantastisk forestilling med skoletrinnet til eldstemann, et par bursdager, bading, hagemoro og helgebesøk hos ei venninne. For min egen del har det også vært masse jobbing, snufs og snørr, og denne forkjølelsen har visst kommet for å bli. Sånn føles det i hvert fall akkurat nå!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

På Skiphelle er det nydelig å være!

Lillegutt kaster stein i vannet.

Musikal om Romerriket med 5. trinn :)

Solskinn i hagen - endelig :)

Utsikt fra den øverste terrassen.

Liv og røre på skolen etter forestillingen til 7. trinn

Mannen min ga meg denne da forkjølelsen

var på det verste. Hjalp kanskje litt?

Lørdag, besøk hos venninne og rosévin i glasset.

Endelig varmt nok til basseng og spreder!

Kosestund <3

Såpebobler er kult!

Torskilstranda - enda en fin strand i Drøbak!

Hjemmelaget is, signert mannen min :)

Nam, nam!

En smak av sommer

Når du bruker en halv evighet på å blåse opp det nesten ubrukte plaskebassenget som ble kjøpt inn for et par år siden, og så bruker enda lengre tid på å fylle det med vann fra hageslangen, samt bære cirka fjorten bøtter varmtvann, så det blir noenlunde levelig badetemperatur oppi der?

Da vet du at det er sommer, om så bare for en dag eller to!

Denne herlige seansen fant sted hjemme hos ei god venninne denne helga, der jeg og ungene hadde innlosjert oss mens mannen min var hjemme og malte videre på huset. Været har vært mildt sagt lite malevennlig i det siste, men denne helga var det betraktelig bedre. En god byttehandel synes nå jeg, da - jeg fikk venninnetid og masse kos (og jobb) med barna, og han fikk malerjobb og huset for seg selv (ingen barn som våkner klokka seks på en søndag)! Og dessuten ble jeg traktert på beste vis, der jeg satt i den nye verandakroken hennes og sugde til meg sol og sommer og synet av badeglade barn, med en nydelig rosévin som fikk skuldrene til å senke seg minst tre hakk. Forkjølelse kombinert med innlevering av bok og teknisk krøll tok nesten knekken på meg denne uka, men jeg kom i mål. Dog var det ikke før i går ettermiddag jeg pustet ordentlig ut, og det gjorde jammen godt!

 

Men alt til sin tid - oppholdet vårt har vært en real vitamininnsprøytning, men det var veldig deilig å komme hjem til malermesteren også, og synke inn i de vanlige rutinene igjen. Ikke minst forberede oss til den siste skoleuka, til bursdagsfeiring for 2 av våre 3 barn og til slutt - den O´store sommerferien. Når den er i gang, kan det nok hende at mor i huset bader, hun også.

På terskelen til ungdomsskolen

Vi voksne er jo som kjent litt treige, og det kan ta lang tid før visse realiteter synker skikkelig inn. Var det ikke sånn cirka i går at eldstemann begynte i 1. klasse? En puslete pjokk med litt for stor sekk, store øyne og behov for en trygg mammahånd? Og nå er han altså snart ungdomsskoleelev? Farvel, barneskole, hallo kviser, karakterer, hormoner, famlende kjærlighet og ungdommelig usikkerhet? Selv er han like rolig som alltid, det er noe annet med foreldrene, gitt. Og da han sto på scenen i går, sammen med 180 andre 7. klassinger fra kommunen, var det ikke fritt for at det trillet noen tårer. Han var så trygg, så flott, så ... voksen. Dansa som bare det, selv om han egentlig ikke liker å danse. Men det så unektelig ut som om han og de andre ungdommene ikke hadde gjort annet enn å danse de siste månedene, for den forestillingen vi fikk servert var utrolig imponerende!

 

Showet het "Gullrekka" og var et samarbeid mellom Kulturenheten og alle barneskolene i kommunen. Tanken bak er at de elevene som skal gå sammen på ungdomsskolen til høsten skal møtes og jobbe med en stor felles forestilling mot slutten av 7. klasse, bli litt kjent og få en mykere start på den nye skoletilværelsen. Det var sang, masse dans, morsomt og godt teater og topp stemning! Og lokalet var stappfullt av stolte foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Instruktørene og lærerne - og ikke minst elevene som hadde skrevet mye av dette selv, lært seg replikker og hundrevis av dansetrinn, ordna med kostymer, sminke, effekter og alt som hører med - fortjener en diger og rungende applaus! Jeg har fortsatt klump i halsen og våte øyekroker (og det skyldes ikke den forkjølelsen som har sneket seg innpå meg).

Lillegutten min har blitt stor. Han har blitt ungdom, og det har skjedd så fort og likevel så sakte og umerkelig at jeg på en sånn dag må se både to og tre ganger på ham for å virkelig tro at dette er den samme gutten som holdt meg så hardt i hånden på 1. skoledag.

Hverdagsglimt fra uke 23

Forrige uke startet i ro og mak på hytta, men gikk fort nok over i stress og kav med et par avslutninger til, to familiemedlemmer som ble syke samt opplading og gjennomføring av barnebursdag. Puh! Enda godt det ble en suksess, både kakene og selskapet. Og på søndag var det duket for en liten milepæl for vår yngste; han var nemlig blitt bedt i sin første barnebursdag, og hadde det helt topp!

Her er noen glimt fra uka som gikk: